Beograd. Belgrade. Hellgrade. Der har det skjedd mye sykt opp gjennom historien. Blant annet har de et fotballderby.
«Vi skal dø i Beograd, hurra, hurra», sang et europacup-drømmende kanarifelt på to-tre-null mot Glimt i siste hjemmekamp for sesongen. Det samme tenkte Tøffel, Hogner og undertegnede i fjor vinter, og da førstnevnte staka ut avreisetider og billige flybilletter, var veien kort fra tanke til handling. Wizz Air fløy oss fra Torp for en slikk og ingenting, og Hogners serbiske venn Nikola kunne garantere kampbilletter. Lett som en plett!
Med slike flypriser så vi oss nødt til å legge noen ekstra grunker i oppholdskassa, så vi leide oss en griseporno leilighet bokstavelig talt et steinkast unna Røde Stjernes legendariske stadion Marakana – eller Stadion Crvena Zvezda, som det eeeeegentlig heter. Stadionnavnet er vanskelig, sier du? Neida. Crvena Zvezda er nemlig Røde Stjerne. Og vips, så var det slutt på bruk av det norske navnet i denne artikkelen. Uansett, leiligheten hadde tre soverom – da fikk vi ett hver! – en fet stue, kjøkken, stor balkong og to bad. Ypperlig for menn på heisatur.
Mannen som henta oss på flyplassen, hvis navn jeg glemmer (han het sikkert Dejan eller Ninoslav), tilbød seg å kjøre oss på byen siden det var fredag og vi tydelig var klare for litt kveldsmoro. På veien kunne han fortelle oss at nå kjørte vi gjennom det de lokale bare kalte Silicon Valley – en kjapp tit på skliene forklarte hvorfor. Litt senere tok vi oss inn på en småhipp rockebule med liveband og, joda, råbillig øl. Vi tok oss et par glass før vi fant ut at her var det kult, men altfor bråkete for gamle menn, så vi stakk og kjøpte pølse og øl på fortauet i stedet.
Lørdag. Match! Eller «meetsj», som Hogner innstendig hevder det heter på serbisk. Vi tar oss en vandring i nabolaget på jakt etter en kiosk eller butikk hvor vi kunne fylle opp kjøleskapet. Finner det kjapt, hamstrer øl og snacks, og går videre til første og beste «frokoststed». Som ventet når menn er på tur, blir det middag til frokost. Mix grill, Balkan-style, med jævlig mye kjøtt og krydrede poteter. Og øl. Dernest en meget kjapp tur innom sentrum for å tit'e litt på byen og bertene som bor der. De er alene verdt Wizz Air-ombordstigningskortet. Vel tilbake i leiligheten kommer billettmannen Nikola innom, og får selvfølgelig en øl der vi sleiker sol og hører på Partizan-låter på balkongen. «Hva faen, hvorfor har dere kjøpt montenegrinsk øl?» er omtrent det første han sier. Selv var jeg i Sarajevo et snaut år i forveien, og fikk kjeft for å drikke slovensk øl der. Dette er vanskelig for oss turrister!
Noen serbiske, kroatiske og montenegrinske pils senere er det tid for å dra til stadion. Marakana og Partizan Stadion ligger så nærme hverandre at det er komisk, klubbenes mildt sagt anstrengte forhold tatt i betraktning, så vi går til fots. Herregud, så mange snut vi går forbi. De ligger i flokk i busker, de står i flokk på gatehjørner, de står i flokk i parker og de har alle på seg verneutstyr av en annen verden. Kontrasten til de folkelige folkefestene i Tyskland, der supportere av begge lag står og drikker øl sammen utenfor stadion før meetsj, kunne nesten ikke vært større. Dette er faen meg alvor. Du leker ikke motsetninger på Balkan. Selv ikke når du spiller mot det som bokstavelig talt er naboen din. Ikke nabolandet. Nabohagen. Nabobygninga. Folk dør på dager som denne.
Fotballen i Serbia, og også i resten av det gamle Jugoslavia, har forfalt kraftig etter krigene som førte til oppstykkinga av Titos gamle rike. Partizan – Zvezda klinger jo den dag i dag helt fantastisk i supporteres ører, men for vanlige fotballfolk er dette en bakgårdskamp. Riktignok den soleklart største kampen i landet, men i en bakgårdsliga. Det har ikke alltid vært sånn. Crvena Zvezda vant serievinnercupen, det vi i dag kjenner som Champions League, så sent som i 1991. Da med en spillergruppe som skulle begeistre en hel fotballverden i årene som kom: Dejan Savicevic, Darko Pancev og Robert Prosinecki er bare noen av navnene. Spillere som for øvrig representerte tre forskjellige nasjonaliteter – sammen for Zvezda, Jugoslavias fotballflaggskip. Laget bestod utelukkende av spillere fra Balkan, og feide Vest-Europa av banen. Da daværende Glasgow Rangers-manager Graeme Souness sendte sin assistent Walter Smith for å speide på laget før de skulle møtes det året, skal Smiths rapport til sjefen kun ha bestått av to ord: «We're fucked.»
Partizan er heller ingen smågutter. Den store internasjonale suksessen har uteblitt, men en hjemlig tittelliste lengre enn sju vonde år, deriblant de siste seks (!) ligamesterskapene, sier sitt. Vi er altså i april 2014, og laget jager sin sjuende strake. Zvezda har etter mange års bølgedal skaffet seg et solid forsprang, og alt annet enn hjemmeseier til de hvite og svarte «Parni Valjak» i kveld vil i praksis bety at gullrekka er brutt av de røde rivalene. I og med at folk dør når disse lagene møtes, håper vi at det fortsatt er kamp om gullet når kvelden er omme.
Etter å ha forsert ekstremt mye artilleri-snut og sinte, skallede klumpmenn i klubbgråtoner, nærmer vi oss stadion. Partizan Stadion. «Fotballens tempel», som de innvidde kaller den. Den østeuropeiske utforminga er selvfølgelig på plass. Vi er milevis fra den moderne fotballens fasiliteter, og det gjør oss ingen verdens ting. På vei til inngangen vår, ser vi at de som allerede er inne kaster billettene sine ned til håpefulle utenfor portene. «Nei til den moderne, maskinlesbare billetten», er mantraet. Blir sikkert trangt og godt blant hjemmefansen i kveld.
Den samme hjemmefansen går som de fleste vet under navnet Grobari – eller som Nikola kunne fortelle oss på engelsk: «Gravediggers». Hyggelig navn det, spesielt med landet og områdets nyere historie i bakhodet. I motsatt sving står Delije - «heltene». Et navn som også må regnes som kontroversielt, all den tid gruppa historisk sett har meget tette bånd til krigsforbryteren Arkan. Delije-medlemmer skal i sin tid ha dannet ryggraden i Arkans paramilitære gruppe, Tigrene. Det er et mørke over dette oppgjøret som bare må settes pris på.
Denne kvelden er dog ikke mørk i det hele tatt. Været er bra, sola er fortsatt oppe idet vi kommer opp på tribunen, og stemninga er allerede kokhet. Det selges øl, og vi har orkesterplasser på «nøytral» tribune ved midtstreken. Den nøytrale tribunen er «overraskende» dominert av Partizan-folk, og også «overraskende» høylydt. Hogner og jeg bestemmer oss for å gå i kiosken mens det fortsatt er mulig å bevege seg. Der blir vi møtt av verdens eldste frivillige, og antagelig den mannen i Beograd med mest Parkinson. Det går treigt, og når ølen først er servert, er halvparten helt utover disken. Mannen beklager seg, tror vi, men siden vi ikke kan språket, kan han godt ha sagt «vel bekomme».
Tilbake på tribunen blir det stadig tettere. Bortesvingen er nesten fylt til randen, men vi ser likevel folk fra andre siden av gjerdet (på «nøytral» tribune) ta seg inn på Delijes felt i store kvanta. Snur man hodet til høyre, er det like fullt i Grobari-svingen. Det trøkker og ljomer. Det er umulig å vite hvilken klack vi faktisk hører, for de synger begge to, og lyden er en vegg av det vi antar er ondsinnede serbiske fraser. To deilige tifoer senere er lagene på banen. For en fest dette skal bli!
Det er til enhver tid kakofonisk rundt oss, samt en sverm av flagg og pyro i begge ender. På flere tidspunkter tar det bokstavelig talt fyr rundt på stadion. Bluss treffer klær, med alt det fører med seg. Helt elektrisk. Vi ser måpende på hverandre, skåler i det lille som er igjen i glasset, og klyper oss selv i armen. Vi er faen meg på det evige derby. Vi er på Вечити дерби! Og som om ikke dette var nok, er vi sekunder fra å se noen av de råeste minuttene jeg har vært vitne til på et stadion.
Zvezda får straffe! Og det rett foran Partizan-svingen. Skal ligaen avgjøres allerede nå? Vi er knapt over halvveis i første omgang. Tilløp. Skudd. Redning! High fives all around, og 50 nye bluss fyres opp bak mål. Keeper setter kjapt i gang. Fin overgang av Partizan, stygg takling, frispark fra drøyt 20 meter – denne gang for Partizan, mot Zvezda-fansen. Mindre enn et minutt er gått siden straffemissen. Den Beograd-fødte montenegrineren Nikola Drinčić tar tilløp. FOR. EN. BUE. På beckhamsk vis sender han Partizan i ledelsen til en eksplosjon av lys, lyd og flagg på fotballens tempel. 1-0 til Partizan. Men hva er dette? Snart får Zvezda straffe på ny. Det var da som faen, sier vi, og Nikola er enig. Dette skal dog vise seg å bli den kampen hvor man kan gi bort så mange straffer man vil, for gjestene brenner jaggu denne også. Når pausen kommer, priser vi oss lykkelige over at vi fortsatt har 45 minutter igjen av dette fyrverkeriet.
Apropos fyrverkeri, så fyrer like gjerne Delije opp bluss i absolutt hele svingen når lagene kommer tilbake på banen. Det er så vakkert at jeg tisser en liten skvett uten å merke det. Det synes tydeligvis også Zvezda-spillerne, for ti minutter senere har toppscorer Dragan Mrđa utligna etter klønete forsvarsspill. De er ikke like mange som Partizan-fansen, men Delije kan feire scoring, de også. Bra brøl, flaggene blafrer og det hoppes. Og det hives bluss. På banen, og til og med i baken på en egen spiller etter at de er ferdig med å feire ved cornerflagget. Pussig touch. Hadde vi gjort sånt på Åråsen, hadde vi sikkert fått bot!
Nå er kampen vidåpen. Det fosser frem og tilbake, Partizan-forsvaret virker rysta, og man står liksom og venter på at det skal vippe mot «oss». Hjemmelagets trener bytter innpå en spiss ved navn Kojić. Han virker tung og treig, og imponerer ingen med teknikken heller, de gangene han er involvert. Det blir stadig lengre mellom sjansene, og vi begynner å innse at dette blir uavgjort. Da svinner også gullsjansene til Partizan. «Hvorfor i svarte satte de inn denne Kojić? Han kan jo ingenting», tenker vi alle, uten å si det høyt. 90 minutter er passert. Så kommer et innlegg. Han store, tunge er målet. Han lirer av seg det dårligste treffet sør for Tore Holm, og ballen går så sakte, så sakte, mot mål fra straffemerket. Men hva skjer? Keeper rekker ikke bort? Det er... Det er 2-1?! Ved Nemanja føkkings Kojić?! På overtid? Selvfølgelig! Det var jo dét denne kampen mangla, en overtidsseier til hjemmelaget!
Jeg gidder ikke en gang prøve å beskrive jubelscenene eller spetakkelet som oppstår. Denne nøytrale tribunen vår virker som kanarifeltet versjon 4.0 etter en Kjetil Nilsen-scoring akkurat nå. Folk rundt oss fremstår som ekstremt serbiske – stemmebruk og animasjon i massevis. Ett av ropene i retning Delije er så enkelt at vi hiver oss med, selv om vi ikke egentlig synes det å kalle andre for sigøynere er en akseptabel form for sjikane. Det er bare så jævlig gøy å være der at man må delta.
Etter kampen trenger vi en bedre middag for å komme til hektene. Sjåfør og fikser Nikola er helt i hundre. «Det føles nesten som sist gang jeg drakk», sier han i bilen, og fortsetter: «Jeg ble så full at jeg nesten ikke husker at jeg kjørte hjem». Vel fremme på restauranten blir vi påtvunget det lokale fruktbrennevinet rakija, selvfølgelig med plommesmak. Hogner og jeg får pepper for å drikke den sammen med øl, for sånt gjør man bare ikke, men vi er så tørste og norske at vi gir faen i kutyme. En gigatallerken med kjøtt og potet senere, er vi så fulle av fôr og inntrykk at vi ikke orker å gå på lørdagsfylla i partybyen Beograd.
Heldigvis har vi halvannen dag til i byen, så søndag blir turistdag. Vi sjekker ut det man skal: Kalemegdan-fortet og tilhørende park, handlegata Knez Mihajlova, samt Skadarlija med fortausrestaurantene og de bordinvaderende sigøynertrubadurene. Jeg kan vel egentlig nevne at vi også dro på kamp mellom OFK Beograd og Javor, men tror du det ble antiklimaks etter gårsdagen, eller? Det mest minneverdige var toalettet, hvor vi aldri ble sikre på om vi pissa i en slags urinal eller om det var sluket på en gammal dusj. Møkkete på nivå med fasilitetene til bortetribunen på Bijeli Brijeg stadion i Mostar, for de som har vært der. Senere på dagen dro vi på finalen i den serbisk-kroatiske basketligaen. På forhånd hadde vi håpa på Partizan – Zvezda her også, i et fullstappa Kombank Arena, men begge lagene fant det best å tape semifinalene mot kroatiske lag, så dette ble også fryktelig trist.
På kvelden prøver vi etter beste evne å drikke oss fulle, men finner fort ut at søndag ikke er lørdag, og gir oss etter lang tids vandring på jakt etter livlige vannhull. Vi kan uansett, idet vi kjører forbi Arkans popstjerne-enke Cecas villa på vei til flyplassen, slå fast at Beograd som by og Partizan – Zvezda som meetsj leverer så deilige varer at vi knapt kan vente til vi er hjemme med å tilfredsstille oss selv til minnene.
Dette reisebrevet ble opprinnelig publisert i 2014.
Laaaang episode om Partizan kan du høre her.
Vi skal også snakke mer om Partizan og Beograd på Ball torsdag 24. oktober, i forkant av at de tar imot Manchester United i Europa League. Vi garanterer god stemning og tilgang til pivo, men skal du ha god plass må du komme tidlig!
Billetter får du her.