Mat- og fotballbloggen fortsetter, og der vi forrige uke tok for oss et land som er mer kjent for, ehm, andre ting enn fotball, skal vi denne uka være mye mer kommersielle: Vi skal nemlig til Brasil.
En del av dette prosjektet, som i utgangspunktet handler om mat, er å søke opp land på den gjeldende bokstaven, og deretter se på forskjellige retter før vi velger land. Da vi denne uka landet på Brasil, var det en hel rekke interessante muligheter vi heller kunne gått for: Bulgaria eller Bosnia-Hercegovina for én profil, Burundi eller Botswana for en annen. Hvorfor valget falt på Brasil er ikke helt godt å si.
Eller, jo, det er godt å si! For i Brasil spiser de coxinhas, og etter å ha sett ett eneste bilde av denne retten, var saken klar. Vi kunne både eksperimentere med baking (som jeg er ræva på) og fritering (som jeg er livredd), i tillegg til at de fleste ingrediensene var enkle å få tak i. Men først: Fotball.
Og hva er det å si om brasiliansk fotball som folk ikke allerede vet? Nettopp. Derfor velger jeg å gå for en personlig anekdote, som handler om den sommeren jeg ble fotballinteressert. Vi skal altså til VM 1994 i USA, da jeg akkurat var fylt ti år. Da Norge slo Mexico i åpningskampen, skjønte jeg ikke hva all ståheien var for. Hvis jeg husker riktig var førstesiden i VG bare et stort “JAAAAAA!”, antagelig direkte sitat fra Arne Scheie. Selv fortsatte jeg ufortredent med å leke med Turtles-figurene, spille Super Nintendo, eller hva nå enn uinteresserte tiåringer drev med den gang.
Men så, en ukes tid senere, spilte Norge igjen. Denne gangen mot Italia, og av uvisse grunner (muligens at det var sommerferie) fikk jeg sitte oppe lenge denne kvelden dersom jeg så kampen med de voksne. Det gjorde jeg, og akkurat denne kvelden våknet noe i meg. Dette var jo gøy. Og spennende. Og han som scora for Italia het Dino! Fett!
Norge skulle jo ryke på huet og ræva ut etter å ikke engang prøve å slå Irland i siste runde, men utover sommerferien fortsatte jeg med sene kvelder foran TV-en. Reglene lærte jeg fortløpende, og det var opp til Rike og Scheie å fortelle meg hvilke spillere og lag som var gode. Brasil stod tidlig frem som et godt lag. Det at selveste Sverige, som jeg var blitt fortalt var jævlig mye bedre enn Norge, hadde klart uavgjort mot dem i gruppespillet, var visstnok helt sjukt. Dette var verdens beste lag.
Jeg fant frem atlaset og fant ut at Brasil var et stort land veldig langt hjemmefra. Og som den xenofobiske, hvite europeeren jeg var, endte jeg med å holde med motstanderne til Brasil i nesten hver eneste kamp utover i mesterskapet (med unntak av mot de jæævla svenskene, da), med en nesten glimtsupportersk begrunnelse: “De andre er nærmere Norge.”
Men selv om jeg holdt med Italia i finalen av nettopp den samme årsaken, hadde jeg i løpet av sluttspillet - nærmere bestemt i kvartfinalen mot Nederland - forstått at brasiliansk fotball hadde noe ved seg. Frisparket til Branco, den herlig nonsjalante signaliseringen til Romario om at “jeg er ikke med i spillet, så ikke vink offside på meg” og Bebetos runding av keeper med påfølgende babyvuggefeiring kommer jeg aldri til å glemme.
Så, da Norge skulle slå Brasil et par somre på rad noen år senere, var jeg helt i hundre. Tenk at det var mulig å beseire selve SISTE BOSSEN i fotball! Tenårene skulle gå til å idolisere Rivaldo, Cafu og Roberto Carlos, og stadig melde at Ronaldo var oppskrytt. Samtidig lot jeg meg forvirre stort over at Ronaldo, Ronaldao og Ronaldinho var navn som ble flyttet litt rundt fra spiller til spiller avhengig av hvem som var eldst og hva som var opptatt. Brasiliansk fotball var rett og slett fascinerende, og det er den fortsatt i dag. Høyt, høyt oppe på reisemålslista mi.
I Brasil griller man jo mye kjøtt, men det viser seg at de også friterer kjøtt (og andre ting). Som nevnt skulle vi denne uka lage coxinhas, som vi inderlig håpet skulle smake bedre enn bitterballen, som jeg absolutt ikke ble imponert over i påsken. Det skulle det gjøre! Vi tok utgangspunkt i denne oppskrifta, med noen justeringer.
Før vi går til selve retten, har jeg fått beskjed om å si at det aldri var meninga at dette bildet skulle sees av noen andre enn samboerens mor. For mer attraktive bilder av retten, kan du heller google den. Uansett:
INGREDIENSER (4 porsjoner):
Til fyllet:
- 2 l kyllingkraft (grønnsaks hvis vegetar, buljong funker fint)
- 1 gul løk
- 1 stang selleri
- 1 gulrot
- 2 kyllingfileter (masse sopp eller annet hvis vegetar)
- 1 pakke kremost (i utgangspunktet naturell, men velg gjerne mer smak)
- 1 boks mais
- 2 fedd hvitløk (mer hvis du er smart)
- 2 ts paprikapulver
- Salt og pepper
Til frityrballene:
- 1 hel dunk med mat-/frityrolje
- 3,5 dl av kraften fra fyllmekking
- 1 ss olivenolje
- 5 dl hvetemel
- 1 egg
- 1 ss melk
- Salt, pepper og brødsmuler (vi slet med å finne brødsmuler og brukte griljermel - funka greit!)
1. Kok opp kraft (ev. buljong) med hakket løk, selleri og gulrot. La småputre på lav varme og ha oppi kyllingen. Legg på lokk og la trekke/putre i oppimot en halvtime.
2. Ta ut kyllingen og riv den i strimler, ta vare på kraft. Hvis du går for vegetarisk versjon, dropper du kylling i steg 1 og steker heller opp masse hakket sopp, krydre etter smak (for eksempel med salt, pepper, hvitløk og persille).
3. Legg kyllingstrimlene i en bolle og bland dem med kremosten, mais, hvitløk, paprikapulver, salt og pepper.
4. Nå blir det rart: Hell 3,5 dl kraft i en kjele sammen med 1 ss olivenolje. Kok opp. ha i melet, og bland godt i kjelen, over varmen, til det blir en slags deig. Så klumpfri som du får den.
5. Ta ut deigen og kna den videre i fem minutters tid. Den er varm, så om du har hansker er det lurt å bruke dem.
6. Kjevle ut deigen (men ikke for tynn, for da revner den gjerne når du fyller den!) og skjær ut runde deler omtrent på størrelse med en kaffekopp. Legg fyll i midten og fold sammen til en slags ball, og trykk ut et lite “håndtak” på toppen. Den kan gjerne se litt nisseluete ut.
7. Varm opp frityrolje i en passende, og stor, kjele hvis du ikke har frityrkoker. Vi brukte en Le Creuset-variant, og det fungerte fint. Bruk termometer, for olja skal helst holde 175 grader.
8. Mens olja varmes opp: Pisk egg og melk sammen i en bolle, bland brødsmuler, salt og pepper i en annen. Dypp coxinha-ene først i egg, så i smulene, så de blir helt dekket. Nå er du klar til å fritere!
9. Vær jævlig forsiktig når du legger i (og tar ut) coxinhaene av olja, bruk gjerne en øse med hull i. Ikke overfyll kjelen! Friter heller i små doser og i flere omganger. Oppskrifta sier 6-8 minutter, men våre tok mye kortere tid enn det. Følg med hele tiden, de er ferdige når de er gylne.
10. Når du tar dem ut, legg dem på et brett dekket av kjøkkenpapir, og krydre med salt og pepper (og andre ting) mens de fortsatt er varme.
Vi serverte med et utvalg dipper; min favoritt var skikkelig gul, amerikansk sennep, mens dama foretrakk majones. Sriracha fungerte også godt. Til denne retten smaker det selvsagt med en kald pivo.
Dette er del 2 av en ukentlig serie der vi tar for oss mat- og fotballkultur fra et land på hver bokstav i alfabetet. Forrige uke tok vi for oss Afghanistan. Dersom du setter pris på dette, kan du gjerne støtte Pyro & Pivo på Patreon! Da blir jeg glad og får råd til mer mat og pivo.
Bom apetite!
Morten Galåsen