Denne uka blir det empanadas og noe enda mer velsmakende: Diego Alfredo Lugano Morena, laylaylaylaylay.
Jeg er en mann som i sin tid forlot Premier League og Champions League til fordel for fotball i teite land. Men veien fra Manchester United-mani til Pyro & Pivo-universet gikk på sett og vis gjennom nettopp Champions League. For da jeg var på mitt mest “Turk-curious”, dukket Fenerbahçe opp på TV3-skjermen i nesten beste sendetid.
Vi skal til denne tida på året i 2008. En langhåra, purung Morten Galåsen hadde akkurat sett ferdig en eller annen normal Champions League-kamp, da mainstream media satte over til ekstraomganer og straffesparkkonkurranse fra Sevilla. Hjemmelaget møtte Fener, og ledet 3-2 - akkurat som Fener hadde vunnet i motsatt oppgjør. Jeg hadde tidligere denne sesongen sett “The Real Football Factories” med Danny Dyer, der han hadde vært på Fenerbahçe - Galatasaray, noe som ble et slags startskudd på min nysgjerrighet for Fener. Og plutselig var de på skjermen min, gitt.
Etter at Volkan Demirel & co. hadde vunnet straffekonken og sendt Fener til kvartfinale, var jeg solgt. Diverse internettsøk førte meg til diverse debattforum der jeg kunne fordype meg i laget og klubben, og jeg så delvis noen enkeltkamper på hakkete streams som nærmest garantert friterte harddiscen på den gamle PC-en min. Og en av de virkelig store på laget, var den uruguayanske stopperen Diego Lugano.
Den greske guden i midtforsvaret var altfor god for tyrkisk liga. Og altfor kjekk til å ikke være filmstjerne. Men her var han, altså, som den 27 år gamle krumtappen i en ikonisk Fener-årgang ledet av Zico, med Stephen Appiah og Alex på midtbanen, nevnte Volkan Demirel (Vulkan Jernhånd på norsk!) bakerst, og Mateja Kežman på topp. For ikke å snakke om Roberto Carlos på venstreback, selvsagt. Men dette skal handle om Lugano.
Fenerbahçe var hans første europeiske klubb, i den grad en klubb i Asia kan kalles europeisk. Han signerte for klubben sommeren 2006 etter nesten hundre kamper for São Paulo. Som etnosentrisk europeer er det lett å tenke på ham som en late bloomer, men sånn vil jeg ikke være, så jeg lar det ligge. Uansett var det i Fener at verden utenfor Sør-Amerika skulle få øynene opp for ham. I hans første sesong i Tyrkia, som sammenfalt med Fenerbahçes 100-årsfeiring, ble han seriemester. Og i løpet av fem år skulle han få 125 kamper og score hele 21 ganger for den tyrkiske giganten. Han var den store helten i et lag fullt av store helter (hvis vi glemmer Alex et øyeblikk), og rakk enda et ligagull våren 2011 - da også jeg tok meg inn på banen, men det er en annen historie.
Dessverre skulle klubbkarrieren gå nedover etter 2010/11-sesongen, der Lugano de neste par årene spilte i Premier League, i LaLiga, og for PSG. Aller sjukest er det kanskje at han fikk noen kamper for Häcken i 2015, før han dro hjem til Sør-Amerika. Men landslagskarrieren hans skulle også toppes i løpet av tida i Tyrkia. For i 2010 var Uruguay tilbake i VM for første gang på 40 år, og nå var en gyllen generasjon på gang: Fremover hadde de blant annet både Cavani, Forlan og Suarez. Men viktigst var selvfølgelig Diego Lugano da laget endte på 4. plass i VM-comebacket. Offisielle kilder vil kanskje si at Diego Forlan ble kåret til VMs beste spiller, men det er selvfølgelig bare tull. De valgte feil Diego.
Nå som Lugano har lagt opp, spiser han sikkert masse empanadas. Det ville vi også gjøre, så vi laget først en passende deig som vi hentet herfra, før vi baserte fyllet vårt på denne. Hadde ikke samboeren vært vegetarianer, kan jeg nærmest garantere at kjøttdeig hadde funnet veien inn. Men sånn er det nå…
INGREDIENSER:
Til deig:
● 150 g smør, romtemperert
● 5 dl hvetemel
● 1 dl vann, kaldt
● 0,5 ts salt
● 1 egg, pisket
Til fyll:
● 5 poteter, ternet
● 100 g revet ost (eller mer)
● ½ boks rømme
● salt og pepper
● olje til steking
● valgfritt: Gressløk og/eller andre urter, litt chilipulver, løkpulver.
SLIK GJØR DU:
1. Kok opp vann slik at potetene kan kokes mens du lager deig.
2. Lag deigen ved å blande mel, smør og salt i en bolle. Kna og smuldre til deigen blir kornete. Ha deretter i litt og litt av vannet, kna og ha i mer vann til
du får en smidig deig. Når den er klar, dekker du den med plastfolie og har den i kjøleskapet i alt fra en til ti timer.
3. Varm litt olje i en panne eller gryte, og ha i de kokte potetterningene samt salt, pepper og de andre krydderne du har tatt med. Bland godt og få gjerne litt stekeskorpe på potetene. Ha det så over i en bolle.
4. Bland de kokte/stekte/krydrede potetetbitene med rømme og ost. Ha i en spiseskje eller to med vann hvis fyllet blir veldig tørt, gjerne også litt olje.
5. Nå er tiden kommet for å lage empanadasene. Sett ovnen på 200 grader, ta ut deigen av kjøleskapet, og kjevle den ut så den er ca. 3 mm tykk.
6. Bruk en skål eller lignende til å skjære ut sirkler på 10-12 cm i diameter. Ha en spiseskje eller to med fyllet på den ene halvdelen, før du bretter den andre halvdelen over. Pensle delen der sidene “møtes” med pisket egg og press godt sammen. Lag gjerne et mønster ved å presse ned en gaffel i endene.
7. Lag et lite snitt på toppen av hver empanada slik at de ikke eksploderer. Har du mer pisket egg igjen, kan du pensle toppen slik at de blir ekstra gylne. Stek i ca. et kvartertil de er nettopp gylne og sprø.
Til denne retten smaker det godt med en kald pivo. Du kan også gjøre alt forarbeidet dagen før og bare steke empanadas rett før du skal servere. Og joda, det skal sies at empanadas ikke bare er uruguayansk, men de spiser det der også, og vi ville lage det. Så det. Vi har for øvrig en episode om Uruguay fra gammelt av, som kan høres her.
¡Buen provecho!
Morten Galåsen