“Oooh, pilsung Korea!”, runget gjennom TV-skjermen i morgentimene flere ganger under sommeren 2002. Det var den gangen Sør-Korea var virkelig gode. Og fremst i rekka stod en spiss som fikk sparken i klubblaget for å slå ut Italia.
Jeg skulka ikke så rent lite jobb og skole sommeren 2002. På grunn av tidsforskjellen gikk de første VM-kampene for dagen rundt klokka 9 om morgenen, og det var da et lett valg for en 17-18 år gammel slamp å bli “sykemeldt” den første tida. Og dette var et mesterskap som leverte på mange fronter: Sveisen til Ronaldo, Frankrikes fadese, nykommeren Senegal med en ung Elhadji “verden aner ikke hva de har i vente, mest på vondt” Diouf… Gode tider.
Mesterskapet var tidenes første i Asia, og også det første som ble delt mellom to vertsland. Både Japan og Sør-Korea gjorde det skarpere enn de var vant til, og gikk videre fra sine respektive grupper. For Sør-Korea skulle det bli det helt store, for de ble like gjerne tidenes første asiatiske VM-semifinalist denne sommeren. Og per dags dato, 22 år senere, er de fortsatt den eneste (såfremt man ikke regner Tyrkia som Asia, da).
Kanskje burde man forstått at noe spesielt var i vente allerede i gruppespillet. Her ble nemlig Polen slått 2-0 i åpningskampen, før man fulgte opp med uavgjort mot kvartfinalist (!) USA og avsluttet med å slå selveste Portugal 1-0. Med det vant Sør-Korea gruppa si, og de som slo følge med dem var altså USA - det eneste laget koreanerne ikke slo i gruppespillet.
I 1-1-kampen mot USA scoret Ahn Jung-hwan sitt første mål i gruppespillet. Han spilte til daglig i italienske Perugia, som var eid av den noe eksentriske Luciano Gaucci. Mer om ham senere! For i åttedelsfinalen ventet nettopp Italia for Sør-Korea, og her forventet de fleste at det ville være stopp - spesielt da Christian Vieri sendte italienerne i ledelsen etter et drøyt kvarter.
Men med et energisk og annerledes publikum i ryggen, kom koreanerne tilbake og utlignet to minutter før slutt. Ekstraomgangene var et faktum, og ikke bare det - på denne tida fantes vederstyggeligheten “golden goal” (ikke TV-programmet, som var ganske bra), som var fotballens svar på sudden death. Det var altså “første målet vinner”, men i et VM, ikke på løkka. Helt sjukt. Og tre minutter før andre ekstraomgang, dukket nettopp Ahn Jung-hwan opp og sendte Italia ut av VM. ABSOLUTE SCENES!
Ahn var imidlertid så uforskammet at han feiret både egen scoring og lagets bragd. En som ikke likte det, var Perugia-president Gaucci, som rev Ahns kontrakt i filler og uttalte følgende: “Jeg har ingen intensjon om å betale lønn til en som har ødelagt italiensk fotball.” Ahn fikk med andre ord sparken i Perugia for å ha scoret mot Italia i VM! Det skal sies at han bare hadde vært på et toårig lån i klubben, men planen til begge parter var tilsynelatende å fortsette samarbeidet - frem til Ahn gjorde jobben sin litt for godt.
I kvartfinalen ventet Spania, og igjen var Sør-Korea forbausende seige å møte for de vesentlig mer stjernespekkede europeerne. Etter 120 minutter stod det fortsatt 0-0, og i den påfølgende straffekonken scoret koreanerne like greit på alle fem straffene (Ahn tok den fjerde). Med det hadde de eliminert Polen, Portugal, Italia og Spania fra mesterskapet. Ikke ueffent!
I semifinalen skulle det imidlertid si stopp mot et blytungt Tyskland. Michael Ballacks scoring kvarteret før slutt ble kampens eneste, og Sør-Korea måtte belage seg på bronsefinale mot den andre store overraskelsen, nemlig Tyrkia (mer om dem neste uke). Her hadde lufta gått litt ut av den koreanske ballongen, og man lå under med 1-3 etter en drøy halvtime. Til tross for en redusering på overtid var man aldri i nærheten, og Sør-Korea endte til slutt på 4. plass i VM på hjemmebane.
Noe som definitivt ikke får noen fjerdeplass, er den sørkoreanske retten vi lagde denne uka. Vi skulle lage tteokbokki, men ettersom samboeren ikke er særlig begeistret for sterk mat, gikk vi for den mildere varianten “jjajang tteokbokki”. Det skulle vi ikke gjort! Den anbefalte bønne- og hvitløkssausen fra Lee Kum Kee var nemlig RAMSALT, og må aldri, aldri, aldri kjøpes. Retten ble nærmest uspiselig, men uansett, sånn lager man den:
INGREDIENSER:
● en pakke riskaker i tubeaktig form. Sjekk kjøleskapet hos din lokale asiatiske matbutikk.
● bønne- og hvitløkssaus (prøv å finne et annet merke enn Lee Kum Kee, ellers er du fucked)
● en del fedd hvitløk, finhakket eller knust. Mengde etter smak (bruk mye!)
● to vårløk (flere hvis du er veldig glad i det), skivet på tvers. Ta vare på noe av det grønne for å pynte ved servering
● sukker
● olje til steking
● vann
● sesamfrø (til pynt, kan sløyfes)
SLIK GJØR DU:
1. Gjør klar en steke- eller wokpanne, sett på medium varme og ha i litt olje mens du gjør klar grønnsakene. Når panna er varm, har du i hvitløk og vårløk, men husk å spare noe grønt.
2. Stek i et minutts tid før du har i et par spiseskjeer av den fryktelige bønnesausen og strø over en del sukker for å bryte med saltet. Bland godt og la steke i to minutters tid mens du stadig rører i gryta.
3. Ha i riskakene og fyll på med litt vann. Vannet/sausen skal akkurat dekke riskakene. Bland godt og la stå og putre litt.
4. Rør og bland innimellom. Du vil oppdage at riskakene suger til seg væske og at sausen blir tykkere. Prosessen tar gjerne rundt et kvarters tid før det er ferdig - da har også riskakene blitt tjukkere og absorbert nesten all sausen.
5. Server i en bolle, dryss over grønn vårløk og sesamfrø for å pynte, og ha masse vann tilgjengelig når du smaker. Lykke til!
Til denne retten smaker det forsåvidt godt med en kald pivo, men mest av alt trenger du altså masse vann. Lager du den sterke varianten til Babish som vi linket til før oppskrifta, vil du få en mye hyggeligere opplevelse. Vi er tilbake med nytt innlegg i den kulinariske verdensturneen vår neste uke, og i mellomtiden er det fullt lov å støtte oss gjennom Patreon, like mye som det er lov å ikke gjøre det.
잘먹겠습니다!
Morten Galåsen