I årevis hadde vi drømt om en fotballtur. Av allmennkjente årsaker har riktignok turen vært satt på vent i det som på kroppen kjennes ut som et tiår og vel så det. I lyset av de siste års hendelser med pandemi og dens herjinger fant vi ut at nå var timingen perfekt, og med tanke på at det nok en gang svever mørke skyer over Europa kjente vi i aller høyeste grad på å gripe mulighetsvinduet.
Landene nedover kontinentet åpnet opp tribunene en etter en, og det tok ikke lang tid før planleggingen var i gang. I utgangspunktet skulle turen gå til Nederland og Belgia, dermed ble det bestilt billetter til Schiphol fra Sola lufthavn. Fra Schiphol skulle vi etter planen ta jernhesten ned til Antwerpen, for deretter å avslutte i Rotterdam med kamp på De Kuip. Med tanke på at ingen i reisefølge satt på noen inngående god kunnskap om belgisk fotball, hadde det gått oss et hus forbi at kampen mellom Beerschot og Club Brugge skulle spilles for tomme tribuner. Halvannen uke før avreise gikk det opp for oss etter en samtale med Pyro & Pivo-venn Hans Bressinck, og turens første av mange blemmer var for alvor et faktum. Vi lekte med tanken på Lierse i belgisk andredivisjon, men etter noen søk på det store internettet fant vi ingen informasjon som på noe som helst vis fikk blodet til å bruse.
Gruppechatten gikk varm. Etter lange diskusjoner og et innspill fra en i reisefølget som kunne ordne billetter til Borussia Dortmund mot RasenBallsport Leipzig ble en ny plan formalisert og skrevet i stein, trodde vi.
Etter at siste nyheter om Braut-safari i Ruhr spredte seg som ild i tørt gress i omgangskretsen økte reisefølget fra tre til fire. En eksentrisk kopimaskinselger, en bygningsingeniør, en kommuneansatt og, bare for å krydre det hele, en blivende far som skulle ut på sin siste guttetur på lenge. Skikkelig Avengers-stil. Dette kunne ikke gå galt.
Som godt indoktrinerte nordmenn startet turen med den obligatoriske, altfor tidlige halvliteren til 200 kr. på Sola lufthavn, kommunearbeideren fikk første stikk og måtte ta turens antageligvis dyreste runde. Balanserende med tre flyplasshalvlitere over en distanse på et Salihovic-frispark ble det tidlig synlig at det ikke serveres mye flytende glede på statlige kontorer, tro det eller ei. Den hardtarbeidende papirflytteren måtte gi tapt rett før mål. Om det var dårlig knyttede skolisser eller manglende erfaring, vil vi nok aldri få svar på. Turens første bierdusche var i alle fall et faktum, og skulle på mange måter gi et varsko på hva som lå i vente. Der satt vi passelig klissvåt, semimarinerte i dvask Ringnes og straks klare for boarding. Køen til flyet var lang og uoversiktlig, som den jo alltid er, selv ikke en verdensomspennende pandemi hadde endret dypt innprentende menneskevaner.
Ingeniøren boblet sakte, men sikkert over av frustrasjon for det som i hans øyne var galskap på høyde med våre folkevalgtes reiseregninger. Etter mye om og men fikk vi omsider scannet boardingkortene og kommet oss på andre siden av porten. Til ingeniørens store glede stod det et stort akvarium på andre siden, full av fargerik fisk i perfekt symmetri som kunne nøye studeres. De tre minuttene med kø forbigikk i stillhet, og vår lettstressede ingeniør-venn kunne omsider finne sin indre zen før avreise, til resten av reisefølgets store lettelse.
Planen var i utgangspunktet å bestille togbilletter fra Schiphol til Essen før avreise, men etter langsommelige diskusjoner ble det nedstemt på bakgrunn av frykten for forsinkelse. Bra plan. Flyturen gikk som presisjonen i et høykvalitets sveitsisk urverk, det samme gjorde avstigningen og den påfølgende bussturen inn til selve flyplassen. Noe stress ble det riktignok, og KLMs servering hjalp nok ei heller på reisefølgets presisjon, som på ingen måte kunne beskrives som en Rolex. I hu og hast fikk vi kjøpt tre togbilletter til Essen, dette til tregangen av det vi så på nett bare et par dager i forveien. Neste syretest stod for tur; finne riktig toglinje innen ti minutter. På nærmest utrolig vis evnet vi å lokalisere toget og fikk kommet oss på, med det vi anså som god margin: Hele to minutter før tiden.
Etter noen minutter i nirvana innså vi raskt at det ikke var noen servering på toget, og vi kunne ane ugler i mosen. Etter tjue minutter med flatt landskap og det som kunne ligne på særdeles britisk byggestil innså vi raskt feilen. Vi var på feil tog. Panikken tok oss. En etter en tok vi opp våre kjæreste hjelpemidler fra lommen og startet et kaotisk søk: «Kunne vi hoppe av på en stasjon og nå det opprinnelige toget?»
Sjanseløst. Vi endte opp med melkeruta fra Schiphol til Utrecht rundt hele jævla Amsterfoort. Etter mye forbannelse og en god dose skyldfordeling spredt i alle kanter måtte vi lete etter lyspunkt oppe i all elendigheten, heldigvis var en tilfredsstillende løsning like rundt hjørnet. Etter hyppige søk på togruter fant vi ut at vi kunne ta noen timer i Utrecht, mens vi ventet på et ekspresstog til Tyskland noe senere enn det vi i utgangspunktet hadde tenkt. Nok en gang hadde vi funnet det forjettede land. Utrecht var en slående vakker by, og etter et par tusen skritt fant fikk vi peilet oss inn mot Trip Advisors best plasserte vannhull; en belgisk pub trygt plassert inne i et kloster. Naturligvis var det ingen ledig plass å oppdrive, på tross av hele to iherdige forsøk på å overtale hovmesteren. Løsningen ble et karibisk spisested nede i kanalgropen. Karibia og Nederland klinger tross alt godt i ørene. Timene raste av gårde, og før vi visste ordet av det satt vi i serveringsvognen på vei til Tyskland med en godt lunka pils i den ene hånden og dårlige kort på den andre. Yaniv, et nepalsk kortspill, stod på menyen. Ingeniøren, den eminente analytiske tallknuseren, var på ingen måte oddsfavoritt. Det ble ingen oddsbombe som gikk i luften i det vi passerte snødekte åkere.
To timer før midnatt steg vi av toget i Duisburg og ikke Essen som først tiltenkt, dette bare knappe fire timer etter planlagt ankomst. Første prioritet ble umiddelbart lokalisere et supermarked, så vi fikk fylt opp kjøleskapsbeholdningen til AirBnB-leiligheten. Etter evig togkaos ble det enstemmig vedtatt at taxi til Essen ble det åpenbare valget, ingen tid til mer rot og ytterligere forsinkelser. Omsider, trygt plassert i leiligheten i Brunoststrasse, kunne vi endelig la pulsen senkes et lite øyeblikk, før nye eskapader stod for tur. Nå kunne vi sprette et par elefant-øl og vente på siste deltaker i reisefølget. Den kommende pappaen hadde tatt flyet hele veien fra Tromsø og satt nå på en buss fra Schiphol i retning Essen. På grunn av en lang passkontroll på grensen til Tyskland var han noe forsinket, så det ble tid til både en og to urtemiksturer med grønn kork.
Endelig var hele reisefølget samlet, og etter at min gode venn fra det kalde nord hadde fått de obligatoriske fire minuttene til å bli kjent med de to andre i følget, hadde vi ingen tid å miste, og ut i Ruhr-natten bar det. Etter ti minutters vandring i Essens skitne bakgater fant vi det som kunne ligne på et godt kvalifisert vannhull. Etter å ha observert byen konkluderer vi raskt med at Trip Advisor var lite hensiktsmessig å dra opp, for noen influencer-by kan selv ikke i mine villeste fantasier sies å Essen være. Dermed blir valget enkelt, og avgjørelsen for første åsted i Tyskland er valgt. Det første som møter oss når vi åpner døren til den første og beste kneipa vi fant (det var kvalifikasjonen) er skjerf og drakter av byens stolthet Rot-Weiss Essen hengende på veggen. Rot-Weiss Essen, en gammel storhet best kjent for bragder utført under før- og etterkrigstiden. Utestedet var av det heller brune slaget. Lokalet kunne nok ligne på det jeg kan forestille meg at Kiel-ferga på 80-tallet så ut som, og ikke nok med det: Kneipen kunne også vise til sin egen velkomstkomité. Ingeniøren, stresset som alltid, hadde på langt nær tid til noen hilserunde og røsket med seg den kommende faren til en bås.
Undertegnede og kommunearbeideren ble inne brennende med komiteen, som på ingen måte var på geskjeftens lønningsliste. Mannen var anslagsvis i 50-60-årene, og hadde etter hva øyet kunne se levd et heller hardt liv. Rødsprengt i øynene og rask i talen fortalte han oss om byen, kulturen og fotballaget i et kvarters langt foredrag. Heldigvis ingen PowerPoint. Etter hvert fikk vi satt oss ned i båsen hvor ingeniøren og den kommende faren slukte nedpå i et forrykende tempo. Den alltids så løsningsorientere ingeniøren var veldig bekymret og nærmest opprørt for at sin nye venn var havnet bakpå etter den lange reisen, men han kunne forsikre meg og kommunearbeideren om at dette bare var forbigående idet vi fikk satt oss ned. Timene gikk, og videre dro vi. Såvidt minnet kunne erindre, ble det kjøpt både en og to schnapps til den særdeles hyggelige velkomstkomiteen, som antagelig var helt uttørket. Resten av kvelden egner seg på ingen måte på trykk.
Dag to. Etter fellesøkt med morgenyoga, samtaleterapi og urtemikstur var vi klare for nok en gang å gripe dagen. Ferden gikk i rask gange inn til sentrum for å få lokalisert den første og beste döner-kebaben, noe som ikke tok lange tiden i hjertet av Essen. Omsider noe som gikk knirkefritt. Etter en næringsrik frokost ble den første taxien vi observerte praiet og sendt rett opp til Stadion Am Hafenstrasse, ingen tid til noen storslått sightseeing i byen som kunne ligne en krysning av Notodden og Novosibirsk. Nevnte jeg at det var to grader og en bitende kulde som kunne fått selv Lars Monsen til å hakke tenner som en sprøytenarkoman på Plata?
Rett til billettluken. Etter gårdagens foredrag fra en av klubbens mer iherdige supportere var billettangsten til å få og føle på. Livsviktige papirbiter ble innkassert i billettluken, deretter ble det naturlig med en stop i fanshopen. Her ble det handlet supporterutstyr til den store gullmedaljen. Luer, drakter, skjerf og schnapps. Tusenlappene satt løst, for å si det mildt. Ingeniøren, som den mest bereiste i turfølget hadde vært ute en vinternatt før. Et skjerf, en lue og tjuefem schnapps på Rot-Weis Essen flaske var provianten til den verdensvante og høyt utdannende Thomas Giertsen-lignende skikkelsen. Den smakfulle, men sterke kirsebærlikøren ble delt ut som drops på Halloween de påfølgende timene. Ingen rus å miste. Etter noen runder rundt området ved stadion skjønte vi raskt at det ikke kom til å bli noe liv her med det første, dette til tross for at det bare var ni timer til kampstart. Ny taxi praiet: «Retning sentrum, bitte». Vi rakk en rask tur innom leiligheten for å hive på oss superundertøy og ullgensere før vi nok en gang skulle vandre kneipelangs. Det ble hyggelige timer med kortspill og prat med vilt fremmede tyskere de neste par-fem timene, idet vi gjorde oss klare til å overvære byens storhets møte med Kölns juniorlag senere på kvelden.
Vi ble tilbudt gratis buss fra kneipa til stadion, men utålmodighet og løs dollar gjorde at ble nok en taxitur. Vi rakk heldigvis køen inn til stadion, til ingeniørens enorme glede. En herlig iskald halvtime ble tilbrakt i syngende kø i en blanding av snø, slaps og regn. Toalett måtte av naturlige årsaker lokaliseres etter køen, og som den erfarne globetrotteren undertegnede tross alt er var det ingen strøm igjen på mobiltelefonen. Resten av turfølget var mistet i henholdsvis do- og currywurst-kø. Hele førsteomgang ble tilbrakt med store mengder fremmede tyskere på bakerste rad, konstant spørrende etter en telefon til låns. Hvem skulle trudd at lokalbefolkningen var skeptisk til slik oppførsel.
Kampen bølget frem og tilbake, men verken guttevalpene eller Rot-Weiss Essen evnet finne veien til nettmaskene. Tre og tretti; antallet menn jeg måtte spørre om å få låne telefon før jeg fikk gjennomslag. Heldigvis er jeg selger av natur, og avslag faller like naturlig for meg som å score mål gjør for en viss jærbu ikleende gult og svart. Jeg får lokalisert resten av reisefølget til pausen etter at jeg fikk lånt telefon av en særdeles hyggelig hollender, til alles store glede, til og med de på raden under og over oss. Omgangen starter med hopp, sprett og sang av ukjente tekster til kjente melodier. Det herlige været fortsetter, men nå er det mer enn bare regn og slaps i luften. En og annen dråpe øl har blandet seg inn i den mildt sagt herlige fuktige miksturen. Det klemmes med kjente og ukjente. Kampen fortsetter i sin bølgende gang, men fortsatt ingen hull på byllen, sett bort fra første omgangs annullerte scoring. Etter hvert sitter den endelig for hjemmelaget, en scoring sendt fra oven signert ingen ringere en Simon Engelmann. Eksplosjon. Ungguttene fra nabobyen Köln presser på for utligning de påfølgende minuttene, men det vil seg ikke for de tilreisende. På overtid får de et hjørnespark, hvor de ser seg nødt til å sende opp målvakt for å få med seg noe fra kampen. Bortelagets hjørnespark er av heller dårlig utførelse, hjemmelaget fanger opp returen og setter i gang et lynraskt kontraangrep. Marius Kleinsorge får fanget opp ballen og setter i gang med et Bolt-løp mot Kölns banehalvdel, han lar være å skyte i det han krysser midtbanestreken, og fortsetter galoppen videre mot målet. I stede for å skyte, velger han å drible en av spiller før han kald som Essen-natta triller ballen i mål fra drøye tjueto meter. Ny eksplosjon og kampen blåses av like etter. Mer allsang, mer øl. Nå er det ingen tegn til slaps eller regn, det eneste som kommer fra luften er øl.
Veien videre går hånd i hånd med Rot-Weiss-supportere ut i natta, mørket har for alvor kommet og Ruhrs ekvivalent til Nordlyset ble ei heller denne dagen observert. Hukommelsen av de neste timene kan i beste fall beskrives som pressemeldinger fra FHI, i beste fall vage. Etter å ha lest så langt kommer det vel ikke som noen stor overraskelse at resten av kvelden heller ikke egnes på trykk.
Dag tre. Hvor er jeg? Ja, stemmer. Ut og observere leiligheten, bare en liten time til utsjekk. Inspeksjon av alle rom gjennomføres fortløpende, men like stødig som fenriken i Kompani Lauritzen. Samtlige til stede og samtlige puster, i alle fall tilsynelatende. Fint. På baderommet finner jeg en søppelbøtte fylt til randen av oppkast, det samme er vasken. Synderen har forsøkt å skjule sine spor, men sluket i vasken er ikke trukket ut. Salig blanding av vann og rester av en minneverdig kveld. Perfekt. Ser vekk ifra krigssonen rundt meg og velger ta en rask dusj for å vaske av meg gårdagen. Sluket ville på ingen måte åpne seg. Vask tømmes med oransje plastkopp lik de som brukes rundt lunsjbordene i de uendelige mange norske barnehagene, ingen videre sammenligninger for øvrig. Resten vekkes fra narkosen, før de en etter en blir beordret i dusjen. Ordnung muss sein.
Innehaver av leilighet dukker opp og banker iherdig på døren, vi ber om fem minutter ekstra. Det ryddes i et tempo Fabian Cancellara under Tour de France ville vært fornøyd med. Vi må nå et tog til Dortmund, men aller først må noe som ligner fast føde inntas. En burgersjappe lokaliseres på hjørnet utenfor, det ligner mest av alt et slaktehus, men det får duge. På tross av formen, så kjennes lukta inne på burgersjappa helt intenst jævlig ut, og koma er like om hjørnet for de med luktesansen enda i behold. En burger med alt bestilles og fortæres. Skulle aller helst hatt gapet til en krokodille for å få jafset over hele faenskapen. Smaken er overraskende god, på tross av omgivelser en god horrorfilm verdig. Essen takk og farvel, Dortmund neste.
Allerede på Dortmund Hauptbahnhof kan gule og svarte farger observeres. Ut i gatene og retning supportershopen rett over veien. Vi baner oss vei mellom elleville supportere og kamera-team. «Haaaland» runges ut over gaten. Undertegnede, med den unike evnen til å tenke akkurat like langt som nesetippen, hadde kun rød jakke med på turen. Noe som kan sies å passe heller dårlig når man skal stå i den gule veggen mot de forhatte røde oksene fra øst. Nok en gang, fryktelig urutinert. Jakke, ny lue og nytt skjerf handles inn. Det fantastiske Scheisse-Hoppenheim skjerfet som skapte stor begeistring kvelden før kan ikke benyttes, fargene er altfor likt et annet forhatt lag i nabobyen. Ingen flere sjanser kan tas. Resten av reisefølget forsyner seg også rikelig inne på butikken, dollaren sitter nok en gang løst. Ut i gatene igjen, hvor vi akkurat unngår å bli intervjuet av et tysk TV-team utenfor stadion. Enda godt de ikke skjønte vi var Braut-turister fra Jæren, det kunne gått fryktelig galt.
Vandringen rundt om Dortmunds gater fortsetter, vi treffer flere supportere og slår av en prat. Den ene vi kommer i prat med er oppgitt, han kan ikke fatte og begripe hva Brauten skal i Madrid neste sesong å gjøre. Han er jo her, og det er jo her det skjer. Vanskelig å være uenig, omstendighetene og all galskapen vi har observert på bare den lille halvtimen vi har vært i Dortmund tatt i betraktning. Etter en ny god halvtime vandrende i hjertet av Dortmund får vi endelig lokalisert en kneipe, og samtlige er forundret over mankoen på den slags i sentrumskjernen av en by på størrelse med Dortmund. Vi konkluderer med at her blir vi værende til vi oppsøker stadion.
Godt påseilet i nok en taxi på vei mot Signal Iduna Park, turens klimaks er like om hjørnet. Stadionområdet er storartet, og det er mennesker omtrent på hver en kvadratmeter i en mils omkrets.
Ett stort aber er det riktignok: Vi har enda ikke funnet ut hva vi skal gjøre med bagasjen. En sliten trafostasjon like ved veien mot stadion blir løsningen, samtlige verdisaker blir tatt ut, bagene blir deretter kastet mellom veggen og ventilasjonsanlegget. Ingen bekymringer. De neste timene vandrer vi rundt knaskende på currywurst, røykende på sigaretter og drikkende på enda mer snublejus. Til og med solen titter frem gjennom det tjukke industrialiserte skydekket. I all euforien har nok et skjær i sjøen dukket opp, turens hittil største. Ingeniøren får beskjed fra sine kontakter om at de ikke har lykkes å ordne billetter til oss, angsten i gruppen er til å ta og føle på. Ingen kontanter har vi heller tatt ut, og de rundt stadion som selger dyrt på svartebørs, de har kun enkeltbilletter ledige til tusenlappen stykket. Ny plan. Inn på telefonen, og på et eller annet ubegripelig vis blir vi bønnhørt. Vi får vi ordnet tre billetter i den gule veggen gjennom en eller annen nettside. Prisen? Uvesentlig.
Krisen er enda ikke over, og lettelsen denne gangen var av det heller midlertidige slaget. Etter en lang kø for å komme inn på stadion viser vi stolt frem billettene våre, men det viser seg at billetter på mobiltelefoner ikke godtas i Tyskland. Hvem skulle trodd? Enda en god halvtime til start, men panikken er nok en gang bredt seg og tiden begynner å løpe ut. Vi må få lokalisert en printer, og det i en durabelig fart. Vi springer som gærninger rundt stadionområdet, helt til vi blir tipset om et hotell gode 600 meter fra stadion. I lobbyen møter vi til vår egen forskrekkelse en kø av likesinnede med tilsvarende problem. Jævla Tyskland.
På hotellet tar ting tid, og jeg velger å gi resepsjonisten en god hånd kontanter. Det tar seg opp, og før vi vet ordet av det har vi billettene i hånd. Sjelden har A4-papir vært like sexy. Vi sprinter ned mot stadion, og heldigvis er det ikke all verden til kø igjen etter innslipp. Kampstart rekker vi selvfølgelig ikke. Trappene på stadion opp til den gule veggen er lange som en landeplage signert Staysman, kanskje ikke så rart med tanke på at vi har billetter øverst i veggen. Etter hvert finner vi plassen vår, eller den plassen som er igjen heter det vel. Stemningen er elektrisk. Vakten som står ved siden av oss og passer på synger av full hals. Uendelig vakkert. Hele stadion gynger og kampen, den går nærmest hus forbi. Vi står så i høyden at kampen i seg selv i beste fall ligner en 2D-kamp fra Football Manager, men heldigvis er begivenhetene på banen sekundære. Altfor mye annet å observere, inntrykk å ta inn og sanger å synge.
Vi får ikke stått mange minuttene i veggen før første scoring inntreffer, dessverre er det oksene fra øst som setter den. Den ellers så lite målfarlige østerrikske midtbanekrigeren Konrad Laimer kommer alene gjennom, før han chipper ballen over målvakten, som om han knapt hadde gjort annet i hele sitt liv. Alpenabo Gregor Kobel i Dortmund-målet må se seg slått, og bortelaget tar føringen. Det går ikke engang ti minutter til før det nok en gang smeller, nok en gang er det målmaskinen Laimer som smeller til. Denne gangen er det ikke like vakkert, i det han smeller ballen via en Dortmund-spiller bak en tydelig frustrert Kobel. Dortmund har i utgangspunktet føringen i kampen, men det vil seg ikke for hjemmelaget. De forhatte oksene går til pause med en overraskende 0-2-ledelse. Kampbildet fortsetter utover i andre omgang, og ikke like før 60 minutter smeller det nok en gang. Laimer er igjen på ferde, denne gangen har han inntatt servitørrollen. Herlig mini tiki-taka av gjestene, før ballen ender oss Laimer som hælsparker ballen bak til ligaens store formspiller Christopher Nkunku. Nydelig scoring rett og slett.
Dortmund presser på, men til liten eller ingen nytte. Hele 84 minutter tar det før vertene finner veien til nettmaskene, Håland-venn, spisskollega og nordsjønabo Donyell Malen får skallet inn reduseringen. Vi øyner et håp om en snuoperasjon av det heller spektakulære slaget, og spektakulært skal det bli. Riktignok til forskrekkelse for alle med gule og svarte hjerter. Spanjolen Dani Olmo fyrer av et missil selv Putin ville trykt til sitt bryst fra gode 25 meter, ballen går tverrligger og ned. Energidrikkpampene fra øst får siste stikk og virkelig vridd dolken kraftig rundt i det allerede saltstrødde Dortmund-såret. På tross av et forferdelig tap, må opplevelsen sies å ha vært unik og elektrisk. Tro det eller ei.
Vel ute av stadion, så har nok et skjær i sjøen dukket opp, som seg hør og bør. I retroperspektiv kan jeg forstå at jeg aldri ble kaptein på fisketråler. Etter planen skulle vi ta nattbussen fra Dortmund til Schiphol noen timer etter kamp, men selvfølgelig hadde vi sett feil på datoene og den bussen gikk ikke før dagen etter. Alternativene var i utgangspunktet Uber eller tog med tosifrete antall bytter inklusiv noen runder med buss, dere kan sikkert gjette hvilket alternativ vi vippet mot. Dessverre var det umulig å oppdrive Uber, og klok av skade var vi lite lystne på noen melkerute til Schiphol. Nok en taxi ble bestilt, denne gangen av det spektakulært dyre slaget. Nå var det bare komme seg til trafostasjonen å finne bagene. Vel fremme ved trafostasjonen finner vi bagene i god behold, eller det aller meste. Siste rest av Rot-Weiss Essen-schnappsene til ingeniøren og en sekspakning med øl var sporløst forsvunnet. Tyvene hadde funnet de eneste gjenstandene med faktisk verdi, imponerende.
Ingen tid til å skrike over snøen som falt i fjor. Rett til Amsterdam. Taxi-sjåføren snakker ikke et ord engelsk, så kommunikasjon foregår utelukkende på gebrokken skoletysk. Snittfart på 180 km/t og det går såpass radig unna at vi likeså greit stopper i Amsterdam, i stedet for å ta turen rett til Schiphol. Vi skulle tross alt ikke ta flyet før 06:00. Vi rekker en liten pubrunde i Nederland, til morgendagens fysiske forfatnings store fortvilelse. Vi finner helt knust og utmattet frem til Schiphol i nok en taxi. Tog, hvem trenger vel sånt vas? I semikoma, spisende på noen knusktørre baguetter og drikkende på turens aller siste halvliter sitter vi like slaktet som Dortmund-spillerne kvelden i forveien på Schiphol. Aldri før har en øl gått så sakte. Klokken nærmer seg 05:00 og vi takker for oss. Ruhr, med all din skitne sjarm og fantastiske mennesker, vi ses igjen. Med oss tar vi minner for livet og ett hjerte mer rødt og hvitt, enn svart og gult. Takk og farvel.
Mikael Jensen