I denne seriens minst overraskende “episode” skal vi til Tyrkia. Hva skjedde egentlig på Kanari-Fansens tribunekultur-tur i 2011?
De som var med skjelver antagelig i bukseskjørtene nå. “Det som skjer i ‘bul, blir i ‘bul”, var mantraet for de 14 Lillestrøm-supporterne som var på heisatur i februar 2011. Vel, jeg påberoper meg foreldelsesfrist og søler bønnene i ukas innlegg - men de involverte kan puste lettet ut, for det skjedde mye på denne turen som faktisk tåler dagens lys.
Jeg kan begynne med å utlevere meg selv: Frem til dagen før avreise var jeg viden kjent (blant mine venner) for mitt lange, tynne, pistrete hår, som egentlig burde vært fjernet minst tre år tidligere. Og selv om jeg ikke lenger husker hvorfor, var det altså kvelden før turen tok til at jeg bestemte meg for å, for første gang i mitt liv, kjøre over hodeskallen med min kollektiv-venns elektroniske hårklipper. Det skulle markere starten på mye rart: For det første er det en ukentlig runde med barbering jeg har sverget til siden, men jeg skulle også sørge for hevede øyenbryn hos flere da reisen begynte.
De første til å reagere var selvfølgelig reisepartnerne, som samlet seg på Gardermoen tidlig en torsdags (tror jeg det var) morgen. Konsensus var at jeg var nærmest ugjenkjennelig, i tillegg til at det ble tydelig at jeg ikke hadde gjort dette før - det var nemlig en stripe hårrester her og der, fikk jeg vite. Men den som reagerte hardest var passkontrolløren ved mellomlanding i München: Jeg lignet jo ikke i det hele tatt på passbildet mitt! Akkurat dette hadde jeg ærlig talt ikke tenkt på før jeg tok steget, men nå var det vanskelig å tenke på noe annet. Den som sier at tyskere ikke har humor, har aldri møtt denne passkontrolløren, som var farlig nær å le seg i hjel da han studerte bildet og meg om hverandre.
“Maybe it’s possible”, sa han omsider, da han hadde tørket tårene og innsett at det begynte å bli kø bak meg. Og på den måten kom vi oss til slutt frem til det forjettede land, nemlig Istanbul. Formålet med turen var å hente inspirasjon til den kommende sesongen, derav navnet tribunekultur-tur. Og de reisende var som nevnt 14 kanari-fans i alle aldre, kjønn og fasonger. På planen var Fenerbahçe - Kasımpaşa i Süper Lig og Güngören - Rizespor i divisjonen under. Tiden ellers skulle fylles med fyll av både vom og lever.
Og om levvra ble fylt! Den egentlig ganske intetsigende Taksim-puben Bubble Pub ble gjort om til et åsted for endeløse sjøslag bortimot hver eneste kveld under oppholdet. Vi fikk stamplasser i tredje etasje, der det vanligvis ikke var andre gjester, og tok oss til rette som om vi eide plassen. Det var mye mannlig nakenhet og rumper som ble gnidd mot hverandre, for å si det sånn. Innimellom kom de ansatte innom for å ta enorme bestillinger av øl, sprit og - innimellom - mat. Vi forsøkte etter beste evne å oppføre oss da vi enset at de var på vei, men til ingen nytte: “You know… the camera is working”, sa han ene og pekte på et overvåkningskamera i hjørnet. “I want to put you on YouTube!”
Det store høydepunktet for turen var imidlertid Fener-kampen. Noen uker tidligere hadde jeg relativt tilfeldig blitt kjent med Eren, som var i Oslo og befant seg på Ocean da jeg skulle se en kamp i januar. Det viste seg at Eren snakket utmerket engelsk og at han var en lederskikkelse for ultras-gruppa Vamos Bien, og på denne måten ble Kanari-Fansens representanter invitert som Vamos Biens gjester til Fenerbahçes kamp mot Azar Karadaş’ Kasımpaşa denne hælja. Dét skulle bli en vellykket union!
Vi møtte Eren i bydelen Kadıköy tidlig på kampdagen, og ble tatt med til Yoğurtçu Parki (“Yoghurtselgerparken”) i umiddelbar nærhet til stadionet, der Vamos Bien hadde for vane å lade opp til kampene. Det er ikke nødvendigvis varmt i byen i februar, men heldigvis hadde vi rukket innom fansjappa Fenerium tidligere på dagen, så gjengen var godt kledd i juletreeffekter som hansker, skjerf og luer. Offentlig fyll er null problem i Istanbul, og kiosken over gata fra parken ble hyppig besøkt for å hente forsyninger. I timene før kamp var det full forbrødring gjennom fotballens universelle språk - vi sang med hverandre og mot hverandre på felles melodier, og fikk en innføring i kurdisk folkedans og fanden hans oldemor.
Vi hadde ordnet billetter selv til kampen (før møtet med Eren), så vi trengte egentlig ikke hjelp. Likefullt dannet Vamos Bien en slags æresvakt da vi skulle stille oss i kø til stadion: De fortalte de andre at dette var viktige gjester fra utlandet, og passet møysommelig på at vi alle kom oss inn sammen. Innenfor portene ble vi bedt om å vente litt før vi gikk opp på tribunen. Noen minutter senere kom en ivrig sjel tilbake til oss og sa at nå var det klart: De hadde nemlig ryddet et stort kvadrat med plasser midt på ståtribunen, sånn at vi kunne stå sammen - midt i smørøyet på den såkalte Okul Açık, episenteret for stemning på Fenerbahçe-kamper på den tiden.
Men vi var ikke ferdig med å skille oss ut med dette. For i første omgang angrep gjestene mot svingen vi stod i, og selvfølgelig var det Azar selv som skaffet dem et
straffespark på stillinga 1-0 til Fener. I og med at Ronnie var en av de 14 fugla på tur, og at han i årevis var forsanger på feltet på Åråsen, tror jeg fortsatt den dag i dag at Azar hørte helt ned på matta hva Ronnie mente om både han og søster Solfrid. Gudene skal vite at seteradene foran oss snudde seg bakover for å se hvem og hva dette var for noe.
Kampen endte med 2-0 til Fenerbahçe, og vi kunne bare kose oss med å nyte - og tidvis delta på - stemninga. Etter kampen bar det tilbake til parken for et par øl og bluss, og begge parter var enige om å pleie dette forholdet i tiden fremover. På denne måten har både jeg og andre fått venner for livet i Istanbul, og jeg tror ingen kommer til å glemme opplevelsen før demensen kicker inn om noen år.
Vi spiste ikke bare på puben, men ettersom fyll var en viktig del av turen, ble mesteparten av de lokale variantene ignorert på denne turen. Jeg har imidlertid blitt rimelig kjent med det tyrkiske kjøkken siden den gang, og i den forbindelse kommer nå bloggseriens siste runde med meze; disse østmiddelhavske smårettene som vi har vært innom både i Egypt og Libanon tidligere i serien. Denne uka holder vi oss til én oppskrift, og denne har vi atter en gang hentet fra Vidar Bergum. På menyen: Kısır, en smakfull, litt sterkere tyrkisk vri på tabbouleh.
INGREDIENSER:
● 200 g bulgur (helst så fin som mulig, men det meste funker - kjøp “köftelik” hvis du kan)
● 2 ss tomatpuré
● 1 ss chilipuré (kan sløyfes, men da blir det ikke særlig spicy. Hvis du fikk tak i köftelik bulgur, kan du på samme butikk sannsynligvis kjøpe “acı biber salçası”). Bruk mer om du vil ha det sterkere!
● 2 dl vann
● 4-6 vårløk, i små biter eller skiver. Du bestemmer, men relativt smått!
● 2 tomater, ternet
● persille, finhakket
● noen spiseskjeer god olivenolje
● salt, pepper, chilipulver
● hvis du har: 2 ss granateplesirup - men dette vil du få så sjelden bruk for at det nesten ikke er verdt å kjøpe inn
SLIK GJØR DU:
1. Kok opp vann med tomatpuré og chilipuré. Bland godt, til det er helt homogent.
2. Rør inn bulguren og sett til side under lokk. Det tar 10-20 minutter før den har absorbert vannet og er klar. Bland og rør og hell av ev. vann som fortsatt er der (men det skal være borte når den er ferdig).
3. ha bulguren oppi en bolle med grønnsakene. Bland godt og ha i salt. pepper, chilipulver, olivenolje og eventuell granateplesirup. Smak til og ha i mer av det du ønsker.
Det var det! Server sammen med annen meze, eller som tilbehør til en større rett (den er god til for eksempel fisk eller kylling). Til denne retten smaker det godt med en kald pivo. Vi kan for øvrig nevne at vi brått nærmer oss slutten på serien, for det er ingen land som begynner med X, Æ med flere fremover. Men helt i mål er vi ikke, så følg med de neste ukene! Og støtt oss gjerne på Patreon dersom du ønsker det.
Afiyet olsun!
Morten Galåsen