Denne uka skal vi ta for oss et land vi aldri har laget episode om, uten at vi helt vet hvorfor. Vi skal nemlig til Japan og bli kjent med en noe uvanlig fotballhelt - en fortsatt aktiv spiller som kunne vært faren din.
Da jeg var yngre, mye yngre, var jeg vesentlig reddere for verden enn jeg er i dag. De fleste ikke-skandinaviske og ikke-engelsktalende var skumle, underutviklede land der man kunne risikere å ikke bli forstått (krise!), og hvem vet hva en misforståelse kan føre til? Det var stort sett best å holde seg til sitt.
Men selv om komfortsonen var snever, var det ett raringland som stakk seg ut allerede i ung alder, og som jeg ønsket å besøke en gang. Kanskje var det takket være alle årene med Nintendo som gjorde det, men akkurat Japan var rart og skummelt på en annen måte. Det var mer rart enn skummelt der, fikk jeg inntrykk av.
Så jeg begynte i det små, og besøkte Danmark noen ganger. Danskene er jo noen sjuke jævler, og følgelig Skandinavias tyskere. Da jeg ble eldre, besøkte jeg det ekte Tyskland, for tyskerne er som kjent de sjukeste jævlene i Europa, og følgelig Europas japanere. En dag skulle jeg bli klar for å besøke det ekte Japan.
Den dagen har dessverre ikke kommet ennå. Vi hadde noen halvkonkrete planer om Japan og Sør-Korea jula 2020, men det dukka opp noen influensagreier som forpurret de planene. Derfor skal ikke denne teksten handle om meg, men om den største av dem alle: Kazuyoshi Miura.
Miura, eller “Kazu”, som han har gått under, er nesten like gammel som morra mi. Jeg ble først kjent med ham et halvt års tid før VM i Frankrike, altså mot slutten av 90-tallet, da TV2 viste et forhåndsprogram som tok for seg et par antatte stjernespillere på alle deltakerlandene. Japan hadde kvalifisert seg til sitt første VM, og mannen som ble trukket frem (selv om Hidetoshi Nakata fantes) var Kazuyoshi Miura.
Som 13 år gammel pjokk syntes jeg to ting var rart med dette. Det ene var at en fyr som verken var fra Spania, Brasil eller Portugal brukte kunstnernavn (han ble nemlig bare omtalt som Kazu i dette programmet), det andre var at det kunne vel ikke stemme at Japans VM-skjebne skulle være avhengig av en 31 år gammel Verdy Kawasaki-spiss?
Det viste seg at Kazu var mer brasiliansk enn jeg ante. Allerede 15 år gammel, i 1982, dro han nemlig ut i verden og spilte fire år med ungdomsfotball i Sao Paulo-klubben Juventus (!), før han som seniorspiller utover 80-tallet var innom både Santos, Palmeiras og Coritiba, før han i 1990 dro hjem igjen og spilte 192 kamper for nevnte Verdy. Han rakk imidlertid to europeiske proffeventyr dette tiåret: Én mislykket sesong på utlån til Genoa, og noen måneder i Dinamo Zagreb. CV-en hans var med andre ord høyst uvanlig allerede da. I Genoa ble han for øvrig den første østasiatiske spilleren som spilte i Serie A.
Men det er ikke glansdagene til Kazu som gjør ham spesiell. For han var som nevnt ganske gammel allerede i 1998-VM. Han hadde bikket 30, og nærmet seg slutten av karrieren. Kunne man tro. Men det er et poeng at jeg trakk frem alderen hans tidligere. Kazuyoshi Miura ble nemlig født i 1967, og er i dag 56 år gammel. Og han spiller fortsatt proffotball! Gjennom 2000-tallet har han i all hovedsak holdt seg til diverse klubber i J-League, men hadde i 2005 et kort opphold i australske Sydney FC. Men i januar 2023, like før Kazus 56-årsdag, signerte han igjen for en utenlandsk klubb.
Han skulle nemlig returnere til Europa, denne gangen Portugal. Og plutselig var Kazuyoshi Miura spiss i Oliveirense på nest øverste nivå i landet som har gitt oss Rui Costa og Figo, og er med god margin den eldste spilleren med proffkontrakt i noen ballsport i Portugals historie. Det skal imidlertid sies at overgangen luktet litt, for Oliveirense hadde fått en ny majoritetseier kort tid før - nemlig Onodera Group, som også eide klubben Kazu har spilt nærmere 300 kamper for på 2000-tallet. Men det teller for det!
For å hylle Kazuyoshi Miuras karriere, har vi valgt å lage en rett som… ikke er helt japansk, skal vi innrømme. Den er inspirert av og basert på sushi, men ses nok heller på som en generell stillehavsrett som mange nok heller forbinder med Hawaii og lignende. Men det er jo en link mellom Japan og Hawaii også, si, så dette slipper vi unna med. Vi har rett og slett laget poké bowl, og det flotte med det, er at du kan gjøre akkurat som du vil! Her kommer vår versjon.
INGREDIENSER:
● ris
● avocado, skivet
● mango, ternet
● gulrot i tynne strimler
● agurk, skivet
● edamamebønner
● wakame (kjøpt på sushirestaurant, men noen butikker har det)
● kimchi (samme som med wakame)
● sesamfrø
● ponzu-saus (eller bare bland soyasaus med sitronjuice)
● chilimajones (kan også mekkes hjemme, bland i så fall majones og Sriracha)
SLIK GJØR DU:
1. Kok ris sånn du liker den.
2. Skjær grønnsakene som de står nevnt i ingredienslista, eller slik du liker dem selv.
3. Finn en bolle og dekk bunnen med ris. Du blir mettere jo mer ris du bruker, men husk at det ikke er risen som er god her.
4. Legg på det du ønsker av “fyll” akkurat slik du ønsker det. Det er vanskelig å fucke opp en poké bowl.
5. Topp med ponzusaus, chilimajones og sesamfrø, og server.
Jeg hadde også over litt sprøstekt løk, som fungerte ganske bra, og en rå jalapeño jeg hadde liggende. For ekstra protein kan du fint terne noe rå fisk (av god nok kvalitet til å spise rå!), eller steke opp noe tofu eller kylling og ha på. Dette er helt opp til deg! Uansett smaker retten godt med en kald pivo. Vi har ni andre oppskrifter hvis du blar bakover i bloggen her, og neste uke kommer en ny. Støtt oss gjerne på Patreon om du liker det vi gjør, eller bruk pengene på deg selv slik at du kan lage deg noe godt.
Meshiagare!
Morten Galåsen