Rasisme – et omfattende problem i europeisk fotball

Even Karpuz er en mastergradsstudent i Likestilling & mangfold ved NTNU, med en stor lidenskap for fotball, kultur og psykologi. De siste ukene har det vært mye utenomsportslig snakk om rasismen i fotball-europa, og han har gått dypere inn på temaet.

Gjestekronikk av Even Ranheim Karpuz | @evenkarpuz

Den siste tiden har det vært mye fokus på rasisme i fotballen. For drøye tre uker siden måtte det norske landslaget spille foran 30,000 barn i Romania, etter at UEFA valgte å straffe det rumenske landslaget etter flere tilfeller av rasisme fra tilskuere. I kampen mellom Bulgaria og England valgte dommerne å stoppe kampen to ganger i løpet av de første 45 minuttene, nok en gang på grunn av rasisme. Sist helg ble Mario Balotelli nok en gang utsatt for rasisme i italiensk Serie A. Dette er hovedsakelig uttrykk direkte eller gjennom verbale konfrontasjoner ved bruk av nedsettende nasjonalistiske, etniske eller rasialiserte uttrykk mot individuelle mørkhudede idrettsutøvere eller lag som inneholder mørkhudede utøvere. Hva er det som gjør at det på enkelte fotballstadioner er «fans» som får seg til å rope «neger», lage dyrelyder og gjøre nazi-hilsener til mørkhudede fotballspillere? Hvorfor får de i etterkant støtte av maktpersoner i landet?

I denne kronikken skal jeg se på ulike tilfeller av rasisme i fotball-Europa, og prøve å forklare hvorfor enkelte land sliter mer med rasisme enn andre. Min visjon med denne kronikken er å bidra til en bedre forståelse av rasisme i den europeiske toppfotballen.

I hovedsak er det ofte to deler av Europa hvor det hyppigst forekommer rasisme på fotballtribunene – Italia og Øst-Europa. Det betyr ikke at det ikke forekommer rasisme på andre tribuner i Europa, men det er disse områdene jeg vil se på. Det er ikke bare den verbale og synlige rasismen på tribunen som ligger til grunn for rasistiske holdninger. Fenomenet er sammensatt, og kan i mange tilfeller være usynlig for mange.

Først og fremst er det sjokkerende å se hvordan maktpersoner i de respektive landene velger å ignorere rasismen. Etter rasismeskandalen i kampen mellom England og Bulgaria, var det flere fra det bulgarske landslaget som gikk ut i media og nevnte at de ikke hadde hørt noen rasistiske tilrop under kampen. Til og med visepresidenten i det bulgarske fotballforbundet var ute og uttalte seg kritiske om rasismeanklagene. Han mente det var skuffende at det ble fokusert på rasisme under kampen og stilte spørsmålstegn omkring seriøsiteten i kampen.

Dette ser man igjen i Italia også. Sist helg spilte Balotelli, og hans lag Brescia, mot Hellas Verona. Man kunne helt klart høre apelyder fra tribunen, noe man også hører bevis på i en rekke videoer som florer på SoMe (sosiale medier) om dagen. Balotelli reagerte i sinne, sparket ballen langt opp på tribunen, og ville storme av banen til både medspilleres og motspilleres store protest. I etterkant var Verona-trener Ivan Juric kjapt ute med å uttale seg om saken:

Etter hendelsen uttalte lederen for Hellas Veronas Ultras at de ikke ser på spilleren som italiensk til tross for hans italienske pass og 36 opptredener for landslaget.

Eksemplene i italiensk Serie A er mange. Etter at Romelu Lukaku opplevde rasisme fra «fansen» til Cagliari, fikk han et brev fra egne Inter-fans. I brevet beklaget de at Lukaku følte seg utsatt for rasisme, men mente han heller burde se på det som en form for respekt. I brevet argumenterte de for at man heller burde bekjempe «ekte» rasisme på skolene, ikke på tribunene:

"The fight to REAL racism has to begin in schools not in the stadiums, fans are just fans and they behave in different ways when inside the stadium as opposed to when they are in real life."

Ved at både trenere, ledere og fans kommer med slike uttalelser i media, bidrar disse til en bagatellisering av rasisme. En naturalisering av rasisme bidrar til at dette blir en form for kultur på tribunene. Det er akseptert at man kan snakke på en “stygg” måte om og til minoriteter uten å høres rasistisk ut. Både i Italia og i Øst-Europa er det en relativt lav mørkhudet befolkningsstørrelse. Det bidrar til at det er veldig enkelte å skille ut fotballspillere ulike fra dem selv. Fordelingen av makt og ressurser er forbeholdt den mektige hvite majoriteten, og bidrar til å marginalisere på bakgrunn av farge. I andre land kan det være enklere å legge til rette for en høyere forpliktelse av sosial rettferdighet, fordi minoritetene består av flere.

Italia kan sies å være et særegent land i europeisk sammenheng, og denne særegenheten kan bidra til en større grobunn for rasisme i forhold til andre land i Europa. På det siste Europabarometeret svarte 66 % av italienerne at immigrasjon til Italia fra mennesker utenfor EU er negativt. Partier med fascistiske trekk har hatt en økende oppslutning i landet de siste årene. I likhet med Øst-Europa, er dette et komplekst fenomen med flere mekanismer i spill. For mange italienere finnes det ikke rasisme, og ingen tar ansvar for å takle dette kulturelle problemet. Gjennom århundrene har Italia vært en storkoloni, et land med supermakt. Med unntak av små deler av Somalia, snakker ingen andre land italiensk. Dermed vil det ta tid for noen utenfra å integrere seg i landet. Halvøya har det en vil kalle en monokultur, den samme kulturen har blitt dyrka i år etter år, uten å bli forstyrret av andre. Fascismearven etter Benito Mussolini kan og være en grunn til at rasisme fortsatt er utbredt i landet. Økonomiske problemer og politikere som ignorer sine egne har ført til en misfornøyd bevegelse i landet. De bruker fotballen som en plattform for å få utløp for sin frustrasjon, en mulighet til å bli hørt.

Stadio Olimpico, Roma

Det er ingen tvil om at det er flest hvite unge menn som tyr til rasisme fra tribuneplass, hvorfor er det sånn? Jeg tror mye av det handler om at hvite menn føler seg truet. De er redde for at patriarkatet står for fall dersom man gir de marginaliserte gruppene like rettigheter og muligheter som en selv har. Det er derfor hvite menn i maktposisjoner går ut og fornekter rasismen. De føler at mørkhudede fotballspillere forstyrrer det hvite hegemoniet, som ser på stereotypiske svarte idrettsutøvere som mer primitiv, impulsstyrt og voldelig enn den hvite disiplinerte og overlegne hvite fotballspilleren. Flere land i Øst-Europa har stolte fotballtradisjoner, hvor mannlige fotballstjerner og landslagene var noe som bidro til nasjonal stolthet. Slik er det ikke lenger! Lav levestandard og vissheten om at svarte jevnaldrende i Vest-Europa stort sett har langt bedre forutsetninger for å lykkes, skaper en følelse av frustrasjon og urettferdighet som i enkelte tilfeller munner ut i rasisme. I motsetning til disse blendahvite landslagene, har de multinasjonale landslagene i Vest-Europa lyktes i det siste. Blant annet er England, Frankrike, Nederland og Belgia europeiske land med flere mørkhudede spillere som lykkes.

Enkelte grupperinger med hvite menn jobber knallhardt for at mørkhudede fotballspillere fortsatt skal være underordnet. Dessverre er det mange av oss hvite menn som bidrar til denne formen for hegemonisk maskulinitet, uten å være klar over det eller er spesielt dominerende ovenfor mørkhudede fotballspillere. Selv om antallet hvite menn som utøver og praktiserer hegemonisk maskulinitet kan være i undertall, tjener majoriteten av hvite menn på at patriarkatet består og at hvite menn beholder sin posisjon i samfunnet. Samtidig ser man at det er en form for «institusjonell rasisme» i fotballen. De som sitter med makten tillegger mørkhudede spillere egenskaper, som kun begrunnes ut ifra hudfarge. Slike tillagte egenskaper kan være at mørkhudete fotballspillere ofte baserer spillestilen sin på rå styrke og hurtighet, fremfor disiplin og intellekt. Det er viktig å forstå at mye av dette bare er svada, men også at man må se på dette i samspill med flere faktorer som f.eks. klasse.

Et verktøy for å forebygge og forhindre rasismen i fotballen er gi mørkhudede spillere en plattform for å fremme sine tanker og erfaringer om temaet. Disse stemmene må være i senter av debatten, fordi posisjonen deres i margene til rasistiske samfunn betyr at de vil være i stand til å gi et spesielt innsiktsfullt bidrag. Dette gir mørkhudede fotballspillere muligheten til å «snakke tilbake» om rasisme. Engelske mørkhudede fotballspillere som Raheem Sterling og Marcus Rashford uttaler seg ofte både i intervjuer og på SoMe (sosiale medier) om temaet. England og Manchester City-spiller Raheem Sterling har deriblant nevnt at spillere ikke bør forlate banen hvis det er rasistisk tilnærminger fra tribunen – da vinner rasistene. Han har og gått hardt ut mot UEFA, og forlangt at sanksjonene mot rasisme bør bli tøffere. Marcus Rashford var tidlig ute med sine ytringer på medieplattformen Twitter etter kampen mot Bulgaria. Her kom med han med kritikk av UEFA, men valgte samtidig å rose egne fans samt kapteinen til Bulgaria som prøvde å stoppe rasistene. Flere mørkhudede må tørre å komme med sine erfaringer og meninger omkring rasismen, og vi må bidra til å gi dem en mulighet til å bli hørt.

Det er viktig å forstå at rasisme i fotballen er et komplekst fenomen med flere mekanismer i spill. For å få bukt med problemet er det radikale endringer som må til, både når det gjelder det hvite hierarkiet i fotballen og de normative forestillingene en har til mørkhudete fotballspillere. Forbundene har hittil benyttet seg av kollektive straffer i form av bøter og stengte tribuner, etter tilfeller av rasisme. Stengte tribuner og bøter fungerer bare som en fartsdump, og bidrar ikke til å stoppe rasistiske grupperinger på full fart fram. Vi kan ikke la disse ødelegge idretten vår, som gir flere hundre millioner mennesker i verden så mye glede. Det store spørsmålet er – hvordan kan de stoppes?

Even Karpuz

I kjølvannet av Romania - Norge og de absurde norske beskyldningene mot rumenske barn, diskuterte Trym Hogner, Yousef Hadaoui og Morten Galåsen blant annet rasisme i Pyro & Pivo. Episoden kan høres her.