Polarekspressen Glimt suser videre med uforminsketstyrke, mot alle odds, sist med seier på Celtic Park. Glimt viser at fotballeventyr fremdeles er mulig, i en fotballverden hvor den økonomiske ulikheten stadig tiltar. De utretter mirakler som den kommersielle fotballens logikk burde gjøre umulig. I den nesten fem timer lange dobbeltepisoden om Glimt i Nordens største og beste fotballpodkast When We Were Kings, argumenterer journalist og fotballskribent Erik Niva for at Glimts suksess de siste årene langt på vei savner motstykke i vestlig fotballhistorie, og at det kanskje er den mest episke fotballfortellingen i vår tid, med tanke på både spillet på banen og forutsetningene utenfor.
Supporterkulturen i Glimt er også i utvikling. Kanskje har podkasten minnet mange Glimt-sympatisører om at norsk supporterkultur hevdes å ha startet i Bodø, med «Den gule horde» på 1970-tallet (noe som omtales fra 1:38:36 i del to av podkasten). Dette er også noe klubblegenden Harald «Dutte» Berg forteller om (fra 35:19). I Arne Scheie og Otto Ulseths Øyeblikkene vi aldri glemmer, beskrives Glimt-supportere sompionerer i fremveksten av norsk supporterkultur. Tidlig i 1970-årene var hverdagsklær det vanlige på norske fotballarenaer, men enkelte av Glimts supportere begynte å kle seg i gult fra topp til tå. Snart ble det umulig å forestille seg Glimt-kamper uten det gule koret på tribunen. Det var et deltakerelement i måten Glimts supportere involverte seg i kampene på. De var ikke bare tilskuere, men også en integrert del av den forestillingen en fotballkamp kan betraktes som.
Hvorvidt Glimt skal forstås som pionerer, er mildt sagt omstridt i det norske supportermiljøet. Det fantes elementer i Glimt-supporternes kultur som peker fram mot vår tids supporterkultur. Dettegjelder særlig deltakerelementet, fargene og sangen. Men det var også noe overdrevent karnevalistisk og ukritisk ved den, som like gjerne kan peke fram mot den moderne fotballens velregisserte underholdningsshow, som mange supportere avskyr. I det vi under beskriver som den ideologisk bevisste supporterkulturen har derfor Glimts supportere fra 70-årene en i beste falltvetydig status, men at de var innovative sett i forhold til den tidens tribunekultur er det ikke tvil om.
Nær 2000 tilreisende støttet de gule i Roma, og nær 1000 i Glasgow. Celtic-folk omtaler bortefansen som den mest høylytte på årevis. Gule sympatisører vet å leve i nuet i disse tider, når Bodø settes på kartet. I kjølvannet av Celtic-triumfen ble imidlertid deler av Glimt-fansen, dels avsine egne, dels av andre supportere, kritisert for å synge med på Celtics hymne You’ll Never Walk Alone før kampen. At Glimt-entusiaster holdt frem sinegule skjerf i en sådan stund falt seg nok naturlig, men å synge med på Celtics hymne er noe annet. Det er hvorvidt det siste skjedde, og om det i så fall er kritikkverdig, diskusjonen handler om.
Et supporterfelt i forandring: forskyvninger og inspirasjoner
Hva som er gjengs supporterkultur, er ikke gitt en gang for alle. Internt i miljøene diskuteres og forhandles det kontinuerlig hva som bør anses som legitime ytringsformer. Fordi fotballens tilblivelse og tidlige utvikling er sterkt koblet til arbeiderklassesamfunn, særlig i England, er det som regel slik at praksiser som assosieres med arbeiderklassen også tilkjennes mest symbolsk makt.
Et eksempel på hvordan normene forskyver seg, er dengradvis økte introduksjonen av en mer latinsk-inspirert og kontinentalsupporterkultur i Norge fra rundt 2000 og framover. Da det vokste fram en selvbevisst supporterkultur i Norge rundt 1990, var inspirasjonen i hovedsak engelsk, og måten man sang og skapte stemning på var den som enkelte hadde erfart fra England i 1970- og 80-årene; relativt korte sanger eller «chants», fremført spontant og slik at de i hvert fall til en viss grad gjenspeilte det som skjedde på banen. Sangene – også de mer spontane – var i tillegg preget av humor og selvironi.
Fra tidlig på 2000-tallet ble denne kulturen utfordretav miljøer som i større grad så til sør-europeiske og til delslatin-amerikanske land for inspirasjon. Engelsk fotball var jo i mellomtiden blitt kommersialisert til det bortimot ugjenkjennelige, syngende supportere ble i økende grad marginalisert, og stemningen ofte temmelig daff. At supporterne da ønsket å se til andre land for inspirasjon, var ikke overraskende. Men i tillegg var det snakk om en generasjonsmotsetning. «Gründerne» i det norske supportermiljøet var stort sett født i første halvdel av 1960-årene, og varaltså godt voksne i 2000. Yngre generasjoner ønsket naturligvis å skape noe eget, ikke bare videreføre det den forrige generasjonen hadde etablert.
Likevel tok det en god del tid før elementene i en mer latinsk tribunekultur ble godtatt i supportermiljøet som helhet. Rent konkretvar den nye kulturen kjennetegnet av lengre sanger, som ofte ble sunget relativt uavhengig av situasjonen på banen. I tillegg ble det mer utbredt å bruke capo – en forsanger som regisserte supporterne, og som gjerne stomed ryggen mot banen mye av kampen. Et tredje element var bruken av tromme til å akkompagnere en del av sangene. Et fjerde var bruken av tifo og – mer kontroversielt – pyrotekniske virkemidler for å skape et visuelt show. Slike spørsmål var mye diskutert blant supportere for 15–20 år siden, og det tok langtid å få full aksept for slike virkemidler. Når det gjelder pyroteknikk, er dette fremdeles omstridt i relasjonen mellom supportere, klubbene og NFF. Det gjelder ikke minst i Glimts tilfelle, som er eneste norske klubb som ikke bare praktiseres bøteleggelser, men til og med lange utestengelser for uautorisert pyrobruk.
Bortepublikummet har ofte en annen sammensetning enn på hjemmekamper
På bortebane, som i Glimt-fansens tilfelle i Glasgow, blir alle som definerer seg som bortesupportere, og kjøper billett deretter,plassert på et avgrenset felt, nemlig bortefeltet. I denne kampen besto feltet derfor av mer sammensatte tilskuertyper enn man finner på hjemmekamper. Glimt-grupperingen «J-feltet» står nettopp på J-feltet på Aspmyra under hjemmekamper, mens mer bedagelige og/eller familieorienterte skuelystne sitter på stadions øvrige områder. Ved spesielt attraktive kamper, som for eksempel bortekamper i Europa mot store lag, blir sammensetningen på bortefeltet påtakelig. Antagelig var dette tilfelle på Celtic Park, hvor ikke bare de mest ivrige supporterne dro av gårde til balløya.
Selv om ulike grupperinger, fraksjoner og tilskuertypersom står sammen gjerne sympatiserer med og støtter samme lag, vil de utøve supporterskappå høyst ulike måter. På bortefeltet, særlig når kampen er så attraktiv atmange er til stede, kan det derfor lettere oppstå spenninger og symbolskemaktkamper om hvorvidt bestemte uttrykks- og adferdsformer er passende.
Tilskuertyper og den autentiske supporterkulturen
Hvem som har den symbolske makten på et felt avhenger av flere ting, men fortrolighet med feltet er én avgjørende faktor. Noen definerer, ofte bare delvis eksplisitt, hva som er normene for «korrekt» adferd. For noen år siden kritiserte musikkprofessor Arnfinn Bø-Rygg publikummet i Stavangers den gang nye konserthus for å ha klappet etter hver sats under en fiolinkonsert. Det var brudd på normene forapplaus under slike konserter.
Ogsåfotballkulturen har sine «eliter». De selverklærte supporterne – de som reiserpå alt av kamper og lager stemning gjennom sang og visuelle virkemidler – mener å forvalte den autentiske tribunekulturen. Det finnes normerfor hva som kan passere som stemningsskapende. Andre aktiviteter er ofte blitt avvist som harry eller bondske.
Men siden feltet endrer seg, er ikke normene gitt engang for alle. Derfor oppstår hyppig debatter om hva som er «riktig» måte åstøtte laget på, eller om noen måter egentlig kan sies å være bedre enn andre. For enkelhets skyld kan vi i første omgang skille mellom begivenhetssupportere, tribuneslitere og ideologisk bevisste supportere.
Begivenhetssupportere er tilhengere av klubben som bare finner det bryet verdt å dra på spesieltviktige eller attraktive kamper: avgjørende kamper om seriegullet eller nedrykk,kanskje en hjemmekamp 16. mai, cupfinaler – og attraktive kamper i Europa. Det er slike begivenhetssupportere som kanskje i størst grad bidrar til at det ofte har vært så mye bruduljer rundt fordeling av cupfinalebilletter: Ikke så få som kommer til Ullevaal i klubbfarger til cupfinalen, er på sin første og siste kamp for året nettopp der. Det er begivenheten som først og fremsttrekker, ikke en dedikert klubbtilhørighet.
Tribunesliterne erde som er på de fleste hjemmekamper, og kanskje en del bortekamper hvis detpasser seg slik, men som ikke er «stående og syngende», som det heter. Ofte harde sesongkort og de kan være lidenskapelige supportere, men de lider mer i stillhet enn de uttrykker sin støtte vokalt, annet enn som korte gledes- eller frustrasjonsutbrudd, slik Dag Solstad beskriver grunnstemningen i VM-kampen mellom Tyskland og England i 1998. I de fleste klubber er tribunesliterne en svært viktig gruppe økonomisk sett, for de har sesongkort og er lojale. Fra klubbens perspektiv er noe av målet å gjøre flere begivenhetssupportere til tribuneslitere.
De ideologisk bevisste supporterne erde som ikke bare drar på de fleste hjemmekamper og mange bortekamper, men som itillegg uttrykker støtte til klubben gjennom sang, tifo og genereltstemningsskapende tiltak på stadion. Disse betrakter seg ikke som tilskuere,men som deltakere som rammer inn kampen og, som i hvert fall en del vilpåstå, kan påvirke resultatet. Alle som står og synger er ikke ideologisk bevisste i den forstand vi skal prøve å sirkle inn her, men det er deideologisk bevisste som leverer premissene for hvordan slike grupper bør opptre. Noen stikkord er dedikasjon (se så mange kamper du kan!), støtt laget på tribunen, bidra til stemningsskapende aktiviteter i form av sang og tifo, og ikke minst; vær kritisk til de som har makta i fotballen.
Ideologisk bevisste supportere ser seg selv somde egentlige forvalterne av fotballens sentrale ritualer og praksiser. Spillere,sponsorer, trenere og medieinteresse kommer og går, mens supporterne består, fordi de har et livslangt forhold til klubben. Det supporterne akter og ærer eraltså ikke enkeltaktører, men klubbens bærende symboler: klubblogo, stadion, draktfarger,klubbhistorien og i Glimts tilfelle for eksempel også den ikoniske tannbørsten, som ikke bør tukles for mye med. I tillegg ser de seg som forvaltere av en historisk nedarvet fotballkultur, som handler om kameratskap, rivalisering og dedikasjon. Når de slik forvalter fotballens tradisjoner, er det videre en viktig underliggende norm at man i liten grad tar regi av andre: Den beste atmosfæren er den supporterne selv skaper, ikke den som forsøkes initiert av arrangør, sponsorer eller medier, slik for eksempel «Bølgen» kan anses som et forsøk på.
Hvem sang hva på Celtic Park?
Debatter om god eller legitim supporterkultur har som regel en relativt forutsigbar struktur, selv om retningen de tar avhenger av hvilket forum de foregår på. De selvbevisste og ideologisk bevisste supporterne har for eksempel en sterkere posisjon i en del fora dedikert for nettopp supportere, enn de har i et åpent forum som Twitter. Men som regel starter det med at en supportergruppe kritiseres for å ha gjort noe som kan sette deres status som dedikerte supportere i tvil, og avsenderen er ofte en ideologisk bevisst supporter.
I dette tilfellet handlet det om mistanken om at enkelte av Glimt-supporterne hadde sunget med på Celtics hymne You’ll Never Walk Alone. I så fall er det for en ideologisk bevisst supporter uhørt, fordi det er en hyllest til hjemmelaget og ikke til Glimt. Reaksjonene på slik kritikk deler seg typisk i tre: For det første vil noen støtte kritikken. For det andre vil noen bestride hva som skjedde, og at virkeligheten som beskrives er fortegnet (her: de aller fleste sang en Glimt-sang, og det var dermednaturlig at de også løftet skjerfene). For det tredje vil mange kritisere det som gjerne omtales som supporterpoliti, nærmere bestemt selvbestaltede autoriteter som påberoper seg retten til å belære andre om legitim supporterkultur. Dette er en kritikk den ideologisk bevisste supporterkulturen ofte møter.
Uten å ta stilling hverken til hva som faktisk skjedde eller til om (enkelte av) Glimt-supporterne faktisk gjorde noe kritikkverdig, har jo de sistnevnte et poeng: Kjernen i supporterkulturen er ofte ganske puritansk. Det er heller ikke noe særegent for fotballsupportere. Alle kulturelle felt har relativt rigide rammer for korrekt oppførsel, enten det er i teateret, på fotballkamp, på tenniskamp eller på rockekonsert.
Historiske utviklingstrekk av supporteridentiteter
Den selvbevisste supporterkulturen oppsto i de flesteland i løpet av 1980-årene. Noe av bakgrunnen for at den utkrystalliserte seg imer eller mindre organiserte grupper, var erfaringen av at noe var i ferd med å skje med fotballen, som kunne true det de oppfattet som historisk nedarvedeuttrykks- og adferdsformer. Eller med et ord som ofte brukes, prosessene truet tribunekulturens autentisitet. Det kunne for eksempel gi segutslag i overgang fra stå- til sitteplasser, særlig i England, og i sterkere restriksjoner på utagerende adferd. Disse truslene kom som resultat av en gradvis men kraftig kommersialisering av fotballen. Kommersielle aktører – klubbdirektører, sponsorer, TV-selskaper og flere andre – ville omforme fotballen fra lidenskap til produkt, fra supporterkultur til underholdning. Eller kanskje mer presist: De ville utnytte lidenskapen for fotballen til å tjene penger, og omdanne den til et produkt. Publikum skulle omdefineres til kunder, med de rettigheter og plikter som fulgte av dette. Det betydde bedre fasiliteter, mer familievennlig atmosfære og høyere priser.
Autentiske supporteres avsmak for fotball som del avunderholdningsindustrien kommer til uttrykk i at supportere misliker å bli regissert av andre, for eksempel gjennom pauseunderholdning eller før kamp-oppgiring av publikum. Atmosfæren oppfattes som kunstig dersom den er skapt av arrangøren, som når en speaker forsøker å dra i gang trampeklapp, eller hvis en sponsor prøver å få publikum med på merkevarebyggende ablegøyer. Dette kan belyse hvorfor enkelte av J-feltetsmedlemmer har uttrykt misnøye med «innpisker» Erlend Osnes’ forsøk på å få liv i Aspmyra-publikummet før kampene (illustrert fra 32:23 i dette klippet): Stemningen er falsk hvis den initieres avandre enn supporterne selv. Underholdningsinnslag er som regel feilslått fordi det undervurderer fotballens alvor. Antagelig er det delvis derfor supportere flest også er skeptiske til VAR; det truer den spontane jubelen i en kaotisk folkemasse, for man må ta alle slags forbehold om at målet fort kan bli annullert, og dermed kan man ikke fult ut hengi seg til øyeblikket. Supportere vil ikke bli fortalt når de skal juble.
Den organiserte supporterkulturen er altså en reaksjon mot denne utviklingen, og delvis er det på den bakgrunn vi bør forstå puritanismen når det gjelder legitime uttrykksformer, og skepsisen mot tribunefenomener de mener bryter med underliggende normer. Hvis det er riktig at Glimt-supporteresang med på You’ll Never Walk Alone, blir det oppfattet som problematisk fordi det bryter med den kodeksen som gir mening til fotball fra et snevert supporterperspektiv (for eksempel rivalisering som prinsipp). I en av diskusjonene på Twitter hevdes det for eksempel at kritikerne i stedet for åhenge seg opp i slikt, bør bidra til å bygge eller styrke produktet norsk fotball. Bare bruken av dette begrepet representerer for mange supportere et knefall for den kommersielle markedstenkningen som det ideologisk bevisste supportermiljøet vil bekjempe. «Produkt» er jo et relativt nøytralt begrep, men i deler av supportermiljøet assosieres det med knefall for den moderne fotballens uutholdelige underholdningslogikk.
Mat og drikke som integrerte deler av kampritualet skal også tilnærmes «rett»
Et annet interessant aspekt ved Twitter-diskusjonen om Glimt-supporternes tilnærming i Glasgow, er at de blir kritisert for å ha spist på Hard Rock før kampen. For mange supportere kan en kamp deles i tre faser: før, under og etter kampen. Det er normer knyttet til alle fasene fasene i den «autentiske» supporterkulturen. Dette kan for eksempel være at man tar seg et par øl før kamp (men ikke for mange, for man skal ikke bringe skam på klubben og man skal evne å støtte laget), og at man møter opp på stadion i god tid for å bygge opp stemningen, og overvære ritualer som klubbhymner og lignende. Under kampen skal man ære klubben på best mulig vis, og etter kampen skal man helst stå igjen og synge eller klappe spillerne av banen, slik spillerne også forventes å takke supporterne, uansett kamputfall.
Hard Rock-besøket handler om før kampen-ritualet, som av noen antagelig blir oppfattet som et normbrudd. Antagelig var det ikke de ideologisk bevisste Glimt-supporterne, men snarere begivenhetssupportere, og kanskje til og med noen tribuneslitere, som besøkte denne typen restaurant. Den ideologisk bevisste supporter unngår turistmagneter, og oppsøker heller en lokal fotballpub, hvor det befinner seg færrest mulig uvedkommende og flest mulig likesinnede. Turopplegg med besøk av den aktuelle byens severdigheter, er mest attraktivt for dem som først og fremst ønsker en festlig opplevelsestur. Ultras og andre ideologisk bevisste supportere representerer ingen fasit for fotballpublikum generelt, og det er ikke noe galt i å gå på Hard Rock, men det er langs slike distinksjoner motsetningene spilles ut. Hvis man trår for langt utenfor normene, blir den ideologisk bevisste supporter flau på klubbens vegne.
Det er innenfor rammen av dette spillet mellom ulike tilskuertyper, fraksjoner og supporteridentiteter, at både harselering utenfra(fra supportere av andre lag) og kritikk innenfra (mellom Glimt-folk) kommer til uttrykk. Slike «kamper» kan altså forstås som uttrykk for streben etter symbolsk (definisjons)makt, gjerne med de som mener seg å utøve «rett» supporterskap som de ivrigste debattantene.
Arve Hjelseth, idrettssosiolog, NTNU.
Mads Skauge, idrettssosiolog, Nord universitet.
Foto: Celtic Park Stadium Tour