Vinteren som begynte i 2013 og fortsatte et par måneder ut i 2014, ringte min østblokkinteresserte venn Trym meg med et frekt forslag. «Hør, gutt», sa han. «Jeg ser at det finnes billetter til Kiev for rundt 800 kroner nå, og ifølge den ukrainske terminlista skal Dynamo møte Shakhtar Donetsk den hælja.» Dere kan jo tenke dere hva min respons var, og billetter ble bestilt gjennom et kontroversielt flyselskap som i sin tid ble stiftet her til lands.
Ikke lenge etter begynte det å ulme litt i den ukrainske hovedstaden. Jeg skal ikke gå inn i noen historieleksjon, men kort fortalt samlet folk som ikke likte den sittende, prorussiske presidenten Viktor Janukovitsj seg i sentrum. Disse ble flere og flere, og presidenten (eller var han statsminister? Sjef var han, i hvert fall.) slo stadig mer brutalt ned på dem. Dissidentene ga seg ikke, og begynte å slå tilbake. Så begynte Janukovitsj å drepe dem. Slik utartet det – Ron Burgundy ville kanskje sagt «that escalated quickly», men det tok forsåvidt en stund frem til dette – helt til folket plukka opp nok støtte til å jage Janukovitsj på flukt. Han rømte til Rostov i Russland, og måtte innse at han nå hadde blitt avsatt gjennom revolusjon for andre gang i sitt politiske liv. (Eventuelt gjennom statskupp, som russerne kalte det.)
I denne perioden hadde Trym og jeg møtt greit med motbør fra våre omgivelser. «Vi kunne ikke finne på å dra dit, det er jo livsfarlig!» sa folk. En ting er at ens egne foreldre ikke ønsker at de dysfunksjonelle avkomma deres skal oppsøke borgerkrigslignende situasjoner. Faren min, som lider av voldsom flyskrekk, ønsker forsåvidt ikke at jeg skal reise utenom strekninga mellom Oslo og Trysil. Kolleger gikk til ledelsen og ba dem lyse ut stillinga mi før jeg dro, for sikkerhets skyld. Men det sykeste var at Arild Myklebust, den største iddioten av dem alle, innstendig oppfordra oss til å bli hjemme. «Jeg veit du har blitt tåregassa i Isstanbul, Galåsen, men russera og ukkrainera kødder'u ikke med!»
Som mangeårig punk-entusiast, syntes jeg det virka spennende å dra ned i en sånn situasjon. Situasjonen hadde imidlertid endret seg veldig bare noen dager før avreise: Janukovitsj hadde flyktet, demonstrasjonene var over, men nå hadde Russland begynt å kretse rundt Krim-halvøya i stedet. Det hadde altså gått fra revolusjon med borgerkrigstendenser, til trussel om invitasjon fra landets overlegne storebror. Vi sjekket UDs reiseråd daglig, og helt til dagen før avreise, hadde disse sagt «Vi anbefaler norske borgere å unngå områder ved barrikader», etterfulgt av en liste over gater og kryss der barrikadene stod. Dagen før vi skulle ned, endret de det til «Vi fraråder ethvert opphold i Ukraina som ikke er strengt nødvendig.» Attpåtil hadde fotballforbundet i landet avlyst storkampen vi hadde tenkt oss ned på.
De hysteriske omgivelsene lot oss til slutt reise, på tre kriterier: Vi skulle holde oss unna revolusjonsplassen, vi skulle holde en lav profil, og vi skulle ta det forsiktig med alkoholen. «Klæært det, mamma!», sa jeg, og vips var vi på Boryspil lufthavn en tidlig fredag ettermiddag. På vei gjennom tollen ble vi stoppet av en militærmann som lurte på hvor mye cash vi hadde med oss. Vi viste fram en neve dollars og ukrainske hryvnias, og fikk allernådigst slippe inn i landet. De siste måneders politiske situasjon hadde nemlig nærmest tømt bankene for penger. På den andre siden stod en høy, tynn, skallet mann som ikke kunne engelsk med et skilt med Tryms navn på, og snart satt vi i en gammal bil på vei til leiligheten vi hadde ordna.
Vel fremme møtte vi på Maria, eller «Mazha» som det uttales der i gården. Hun kunne litt engelsk, tok kun betaling i kontanter, og viste oss rundt i leiligheten. Det viktigste, mente hun, var hvor shotglassene stod. (De var på kjøkkenet.) Vi jagde disse på dør og bestemte oss for å utforske nabolaget i håp om å finne lunsj og en pils. Vi rundet et hjørne, gikk 80 meter, og fant en barrikade. «Shit, vi bor så nærme, ja... Skal vi kanskje sjekke det ut likevel, nå som vi er her?» Ingen protester på den, og ca. 15 minutter etter å ha sjekka inn, hadde vi brutt den første lovnaden til folket hjemme. Foran oss lå hovedgata Khresjatyk – et av de mest bisarre syn jeg har opplevd på mine turer til grisgrendte land. Gata, som leder til Maidan-plassen og åstedet for et hundretalls dødsfall de siste ukene, var bred og stor og tydelig en gang påkostet. Rett og slett en paradegate. Den var også relativt full av folk, men det var likevel musestille. Du har ikke opplevd «trykket stemning» om du ikke var her på denne tiden. Mens vi gikk og nærmest hvisket til hverandre, kunne vi tydelig høre de rytmiske skrittene til folk på andre siden av gata. Overalt lå det blomsterkranser, flere steder gikk vi på gjørme ettersom all brosteinen lå pent i taktisk spredte hauger, lett tilgjengelig om man skulle trenge det mot politi eller militæret.
Vi gikk en runde opp og ned, og bestemte oss for å komme oss inn et sted mens leken var god. På vei til første og beste spisested, la vi merke til at vi fortsatt ikke hadde sett en eneste politimann – det nærmeste vi kom var diverse borgervern som bestod av x antall sinte, skallede menn i klær kjøpt på Army Shop på storsenteret, som gikk i grupper bevæpnet med hva de måtte ha tilgjengelig hjemme. Balltrær, brekkjern og kniver. Ingen tydelige symboler på klærne, så det var ikke mulig for oss å se hvem disse faktisk reprenseterte, eller hvorvidt de faktisk formelt hadde i oppdrag å holde orden. Utenfor flere butikker og cafeer satt de ved døra; enten som en advarsel, eller som dørvakter. Vi spurte ikke. Vi fant heller et ubevoktet sted i en annen gate, og jeg spiste lever mens en Janukovitsj i eksil holdt sin første tale fra Rostov. Folk rundt drakk og pratet seg imellom uten å bry seg nevneverdig, men én kommentar i talen høstet Rorbua-latter. «Åssen er lever'n?», spurte Trym. «Veldig levrete», svarte jeg.
Vi dro til Kiev under forutsetning av at vi ikke skulle oppsøke Maidan. Brutt etter 20 minutter. Punkt to og tre – hold lav profil og ikke bli for fulle – var fortsatt intakte, men nå nærmet fredag kveld seg med stormskritt, og før vi visste ordet av det var vi på vår tredje Irish på Lucky Pub. Den digre, skallede bartenderen fikk kallenavnet Kongen på grunn av kvaliteten på kaffen, og snart var vi øl-og-whiskey-drita. Turen gikk videre til et sted der du måtte gå ned en trapp for å komme inn til et utested uten noen form for innsyn fra gata. (Mitt aller viktigste tips hvis du skal reise til litt shady land: Ikke gå inn på utesteder under jorda, der ingen kan se inn.) Her skulle løfte to og tre brytes til de grader. Vi satte oss ved baren og var allerede sjarmerende, rause fyllenordmenn på tur, og prøvde med andre ord å få kontakt med både Gud (de kvinnelige bartenderne) og hvermann (de mannlige pubgjestene). Jeg havna i tequilashottekonkurranse med en kvinnelig journalist, og Trym spiste røket fiskesnacks som smakte ræv sammen med to Dynamo Kiev-ultras – som for en uke siden sloss mot politiet i gatene. Litt senere bestemte den gamle dørvakta Trym seg for at det å bryte opp en slåsskamp mellom to sinte, skallede, ukrainske menn, var vår jobb. Litt senere danset folk på bordet bak oss, og jeg knuste tre glass i én bevegelse.
Det nevnte er bare det jeg husker fra kvelden, og det faktum at jeg våknet i stua, fullt påkledd med lyset på, to meter fra døra til mitt private soverom, tilsier at det nok skjedde mer som verken tyder på måtehold eller lav profil. Vel, vel. Dette skulle i utgangspunktet være dagen for 70 000 tilskuere og toppkamp på Olimpiyskiy stadion, men kombinasjonen folkelig opprør og Putin-kvalme på Krim, sørget for at gjennomføring av høyrisikokamper lå langt ned på myndighetenes prioriteringsliste. I stedet dro vi ut for å se på stadion, i det minste. Øst-Europas nest største, og finalearena i EM 2012. De hadde et herlig Dynamo-museum og en enda herligere klubbsjappe, og det var her turen tok en uventet fotballmessig vending: Ultras-gruppene til Dynamo og Shakhtar hadde bestemt seg for å spille kamp seg imellom! Med tanke på hva innbyggerne i henholdsvis Kiev og Donetsk tenker om forholdet mellom Ukraina og Russland, var det helt absurd å høre at klubbenes antatt mest aggressive fans skulle spille vennskapskamp mot hverandre. Til alt overmål skulle denne foregå på gigastadionet i morgen. Lite vi skulle dit, da!
Da kvelden kom, prøvde vi etter beste evne å finne liv, men litt reduserte av gårsdagen ble jakten litt halvhjerta. Det skal også sies at det generelt var lite folk ute hele helgen, også i gatene. Det eneste stedet med «mye» folk var Maidan-området, men der var det så stille. Resten av byen var bemerkelsesverdig øde. Vi fant imidlertid et sted som tydet på høy sigarføring, en ganske overdådig bar/nattklubb med få gjester, men dresskledde dørvakter og en del smekre piker. Vi satte oss i baren og drakk litt armensk brandy. Det tok ikke lang tid før noen av lokalets mindre smekre piker oppsøkte oss. Disse ville at vi skulle kjøpe dem drinker, men det gadd vi ikke, og når ikke den subtile stilen fungerte, spurte de direkte om vi fire skulle dra tilbake til oss. Ingen tvil om at disse solgte glede mot penger, noe som førte til at vi ble direkte provoserte. «Hva faen tror dette stedet om oss», tordnet Trym. «Her har du en by med kanskje de diggeste damene jeg noensinne har sett, og så tror de at det rælet her skal være akseptabelt for oss?!» Vi slamret i oss de siste dråpene med Ararat og stakk dit vi ble drita kvelden før. Idet vi kom ned trappa der, pekte bartenderne på oss og lo seg fillete. Joa, det kan godt være jeg hadde glemt noe fra gårsdagen...
Søndagen skulle by på litt beinhard Sovjet-kultur og en ekstremt jalla fotballkamp. Det første først; vi tok taxi til utkanten, der en gigantisk statue som ifølge Trip Advisor het «Mother Motherland», stod. Et svært beist av ei kjerring (visstnok større enn Frihetsgudinnen) med skjold i ene hånda og et sverd i den andre. Ifølge internett er et alternativt navn, og dette er ikke kødd, «Mother of the Fatherland». Tid for kamp. Taxi til stadion, gratis inngang, null sikkerhet, men åpne kiosker. Der solgte de øl, så vi tok oss en øl. Dassene var derimot ikke åpne, i hvert fall ikke offisielt, men dørene var i det minste ikke låst. Alt du trengte for å pisse på noenlunde rett sted, var en lommelykt-app på telefonen (og selvfølgelig en penis og en til to hender, men dette veit dere jo). På tribunen var det, som i de fleste jernteppeland, ymse. En skallet, ung ukrainsk mann gikk rundt med en t-skjorte med et hakekors og påskriften «White Boys Club» i Dynamos farger. Det syke er at denne mannen verken var sint eller ensom. Tvert imot; han var selveste Herr Populær, der han gikk smilende fra den ene kjentmannen til den andre. Syke tilstander.
Olympiastadion i all sin prakt. Bilde: Brook Ward
Kampen, da? Et stadion som tar 70 000 var ikke fylt til randen, men rundt regna 500 mann lagde faktisk et jævla liv likevel. Stadionet må ha noe av den bedre akustikken jeg noensinne har vært borti. Tenk om det hadde vært en kamp med mye på spill og stinn brakke, a! Supporterne spilte, tja, la oss kalle det naiv fotball med såkalt «ekte idrettsglede», og hvis jeg ikke husker helt feil endte det 1-1. Jeg skal spørre Trym. Han tror Kiev vant. Lagene opererte med frie spillerbytter, men ikke flygende keeper. Etter matchen ble begge lagene hyllet av hjemmepublikummet, og det ble holdt appeller fra både supporterledere, initiativtaker til kampen og det som mest sannsynlig var klubbrepresentanter. Et glimt av håp i en temmelig vanskelig tid for ukrainerne. Ikke at det hjalp noe særlig, for i Ukraina kan man trygt si det har gått fra vondt til verre det siste drøye året. Som du sikkert har forstått, skriver jeg dette et drøyt år etter turen. Dynamo Kiev har akkurat banket inn 5-1 mot Everton, og det nye stereoanlegget mitt yter bare muligens stemninga rettferdighet. Den pågående kampen er kanskje ikke et glimt av håp i en vaskelig tid for ukrainere generelt, men definitivt for Kievs befolkning. Den nye presidenten Petro Porosjenko er på plass i kveld. Dette kommer han til å bruke for alt det er verdt.
Vi forlot Kiev med en del soleklare inntrykk. Ett er at en by helt fri for synlig politi, oppleves overraskende skummelt for pøbler som oss. Et annet er at ukrainske damer er i den desiderte verdenstoppen utseendemessig, men dessverre også helt i bunnen på engelskkunnskaper. Kiev som utelivsby er miserabel i krigssituasjoner, men du kan ha det gøy en kveld om du prøver veldig hardt. Kievs befolkning virker å mene at belgisk og tysk kultur er spennende, så du finner et utall restauranter med Belgia/Tyskland som tema. Den lokale maten består i stor grad av husmannskost. Men det som kanskje står igjen som det aller klareste inntrykket, er nevnt allerede i overskriften, hentet fra Ukrainas nasjonalsang: Ennå har ikke Ukraina gått til grunne. Dette er et folk som flere ganger bare på 2000-tallet har kastet lederne sine på dør når de har vært misfornøyd. Et folk som i alle år har hatt Russland hengende over seg, men som tør å stå imot dem, selv om det i utgangspunktet skulle bety den sikre undergang. Et folk som har sett sine brødre og søstre dø foran seg, men som en uke etter likevel går på fylla med noen nordmenn de ikke engang kan kommunisere med. Mykle hadde rett: Ukkrainera kødder'u ikke med.
Eller som han ukrainske fyren Kramer og Newman møtte på T-banen i en Seinfeld-episode: You not say Ukraine weak!