Et VAR-manifest

Det er omtrent fire og en halv måned siden jeg gjorde mitt første forsøk på å beskrive problemene med videoteknologi (Video Assistant Referee, VAR) i internasjonal toppfotball. Jeg argumenterte for noe som burde være åpenbart, men som ikke har fått nok oppmerksomhet, nemlig VARs paradoks gitt dets ambisjon. Jeg er ikke engang inne på hands, offside eller tidsbruk. Tidligere toppdommer Svein-Erik Edvartsen ga motsvar, men har senere moderert seg.

Responsen på VAR-innlegget.

Med toppkvalifiserte dommere som får hjelp av VAR, er det liten grunn til å betvile avgjørelsene. Jeg forsøker å påpeke at VAR i seg selv har negative konsekvenser. Mållinjeteknologi fungerer fordi beslutningene er udiskutable. Med VAR tolkes offsidesituasjoner ved at amatørmessige streker tegnes på kornete bilder, som neppe er fryst på rett tidspunkt: Idet kroppen treffer ballen, ikke idet den forlater den. VAR har en feilmargin på 20 cm for offside.

VARs umulige utgangspunkt har vist seg hver uke og misnøyen er økende, noe også VGs Trond Johannessen påpeker. «Feil har lite sjarm og det er ikke usjarmerende å maksimere sannsynligheten for at viktige avgjørelser blir korrekte», skriver Leif Welhaven.

Welhaven hevder «VAR-motstanden må på museum fordi det er vanskelig å argumentere mot et system som gjør fotball mer rettferdig». Det er ikke vanskelig å argumentere mot VAR, men det kan være utfordrende å se problemene fordi de ikke er lette å tallfeste. Barney Ronay mener «VAR feiler på flere måter enn forventet». For meg er VARs problemer forventet.

VAR-farsen var forventet.

I denne teksten skal jeg kaste lys over VARs problemer, for så å veie de opp mot VAR-argumentet for å konkludere om VAR. Teksten består av følgende deler:

• VARs funksjon og prøveprosjektet
• Hvordan VAR påvirker dommeravgjørelser og spilletid
• Sakte films påvirkning på dommeravgjørelser
• Konklusjon

VAR skal gjøre fotball mer rettferdig ved å korrigere dommerfeil som både er «åpenbare» og «avgjørende» (mål, straffespark, direkte rødt kort og spillerforveksling). VAR-kamper har en videodommer, en assisterende videodommer og en repriseoperatør i et videorom.

Videodommerne «sjekker» alle avgjørende hendelser. Hvis de mener en soleklar dommerfeil har skjedd, gir de beskjed til dommeren. Dommeren avgjør om det skal foretas videogjennomgang ved bruk av reprise, og om denne skal gjøres av videodommerne eller dommeren. Etter en viss tid – tidsbruken er ubegrenset(!) – tas en avgjørelse.

I International Football Association Board (IFAB) sitt møtenotat fra januar 2018, forklares bakgrunnen for at man i 2014 bestemte seg for å teste ut VAR gjennom et toårsprosjekt med start i 2016. Prosjektet skulle gi best mulig grunnlag for å svare på om VAR forbedrer fotball. Analysesjefen ble Werner Helsen ved Katholieke Universiteit Leuven i Belgia. Prosjektet hadde tre forskningsspørsmål:

1. Gir VAR mer korrekt dømming?
2. Øker VAR rettferdigheten?
3. Hvor lang tid tar VAR?

Dommeres, treneres og spilleres meninger, og VARs betydning for spillet generelt, skulle kartlegges.

804 kamper fra en rekke land ble analysert. Resultatene rapporteres å være som følger:

• Når VAR brukes er 98.9 prosent av avgjørende dommeravgjørelser korrekte. Uten VAR er andelen 93 prosent.
• Dommere er mer VAR-positive enn trenere og særlig spillere.
• I gjennomsnitt er det én avgjørende og åpenbar dommerfeil i hver tredje kamp.
• 57 prosent av sjekker gjelder straffe og mål. 42 prosent gjelder rødt kort. Spillerforveksling er ubetydelig.
• I gjennomsnitt er det litt under fem sjekker per kamp.
• I 69 prosent av kampene er det ingen videogjennomgang. Fem prosent av kampene har mer enn én videogjennomgang.
• Median sjekktid er 20 sekunder og 60 sekunder for videogjennomgang. VAR utgjør i gjennomsnitt én prosent av spilletiden.

IFAB tolket resultatene som suksess. VAR ble innskrevet i fotballens lovverk 3. mars 2018. IFAB kalte det «et historisk skritt i retning mer rettferdig fotball». Det mest kritikkverdige med prosjektet er at det bare er resultatene som oppgis. Vi får ikke innsikt i den analytiske bakgrunnen for resultatene.

Det er uansett subjektivt hva som er en «åpenbar» feil, og VAR kan også endre en korrekt dommeravgjørelse til en gal beslutning. I enkeltkamper opplever jeg med jevne mellomrom å vente i flere minutter på VAR. Da hjelper det lite at tidsbruk ikke er et stort problem generelt.

Det er lett å mistenke IFAB for å ville gi inntrykk av at VAR har fungert. Det kan gå prestisje i at VAR lykkes. Resultatene kunne forutsies. Det er ikke overraskende at VAR gir riktigere dømming, eller at det gjennomsnittlige antallet avgjørende og åpenbare dommerfeil er lavt.

Med forbehold om at vi senere får innsyn i prosjektets analyser, ligner det et bestillingsverk: IFAB fikk resultatet de trolig ønsket. Det er nok ikke tilfeldig at prosjektet ikke undersøkte supporteres VAR-meninger.Min hypotese er at VAR vil komme dårlig ut, og at IFAB sånn sett taper ansikt.

text here.

Når ingen problemer tas opp, er prosjektet så ukritisk at det blir verdiløst tatt dets formål i betraktning. Prosjektet skulle jo gi et bredest mulig grunnlag for å si noe om hvorvidt VAR forbedrer fotball. Fotballfolket lar seg ikke lure. I hvert fall ikke alle av oss.

En av mine innvendinger er at videobruk svekker dommerens autoritet fordi det er fristende å la situasjoner gå heller enn å gripe inn når VAR er i bakhånd. Før sist herre-VM rådførte FIFA seg med Jo Nesbø, og brødrene Petter (tidligere toppspiller) og Nils Rudi (professor i sportsanalyse). FIFA ville vite hvordan VAR best kunne brukes. For mest mulig flyt i spillet, foreslo de at dommeren lar spillet gå i tvilstilfeller.

En studie som sammenligner sesongen før og etter VAR-innføringen i Serie A og Bundesliga, finner færre mål, frispark og gule kort med VAR i Serie A. I Bundesliga er det færre offsideavblåsninger og gule kort med VAR. Det er mange mulige forklaringer på at det dømmes mindre med VAR utover at «listen heves». Man kan ikke se bort fra at utviklingen skyldes at spillerne er mer forsiktige med VAR, eller at variablene påvirkes av andre faktorer enn VAR. VAR er dessuten ikke nødvendigvis sammenlignbart ulike steder.

Hvis dommerne hever lista med VAR, risikerer vi at fotball utvikler seg i en retning fjernt fra slik reglementet opprinnelige var ment å håndheves. Og dersom dommerne lar straffbare situasjoner gå i påvente av VAR, vil mange forseelser gå ustraffet fordi VAR bare skal ta de avgjørende og åpenbare feilene. VAR kan alltid gjemme seg bak at en dommerfeil ikke er åpenbar nok.

Dersom IFAB absolutt ville endre verdens mest populære spill, burde ikke videodømming stå først i rekken. Rettferdighetsjag er ikke fotballens viktigste kamp. Det som først og fremst truer spillet, er drøying. I sist herrer-VM, hvor VAR ble brukt, var den gjennomsnittlige effektive spilletiden 55 minutter. Dette var en nedgang i effektiv spilletid fra 2014-VM, hvor VAR ikke ble brukt. Når VAR brukes skal det legges til tid slik at kampene varer lenger. Studien finner at kampene i Bundesliga varer lenger med VAR (Ikke effektiv spilletid). Men det legges aldri til nok tilleggstid. Derfor kan VAR bidra til å redusere effektiv spilletid.

Jeg har lenge tenkt at sakte film får situasjoner til å se mer alvorlige ut. En studie undersøkte toppdommeres vurderinger av ulike situasjoner. Et ekspertpanel bestemte hva som var rett. Dommerne vurderte situasjonene mer alvorlig i sakte film: De valgte strengere straff, for eksempel rødt kort heller enn gult. Sakte film ga ikke riktigere dømming. Dette stemmer med studier som viser at situasjoner tolkes mer voldelig i sakte film. Forskere anbefaler å ikke bruke sakte film når spillernes sikkerhet skal vurderes, eller når det er snakk om intensjon.

En studie undersøkte toppdommeres vurdering av hjørnespark og åpent spill opp mot et ekspertpanel. Dommerne traff elleve prosentpoeng bedre på avgjørelser ved bruk av sakte film enn ved normal hastighet i situasjoner som var avanserte, gjerne når flere ting skjer samtidig og mange spillere er involvert. Det konkluderes med at bruk av sakte film bare resulterer i bedre dømming i komplekse situasjoner.

Sammensatte situasjoner hvor bruk av sakte film ser ut til å ha positiv effekt, er sjelden åpenbare: Det er jo derfor de er vanskelige å vurdere. VAR retter ofte oppmerksomheten mot én situasjon ved å plukke ut én del av helheten. Hele bildet må vurderes om rettferdighet er målet. Hva skal VAR gjøre på et hjørnespark hvor to spillere fra hvert lag åpenbart holder i drakten til motspiller?

At dommere er uenige selv etter å ha sett en situasjon gjentatte ganger i sakte film og fra 360 graders vinkel, er ikke problematisk. Det er uttrykk for fotballens logikk. VAR forsøker å objektivisere fotball ved å fjerne det subjektive elementet og gjøre fotball svart-hvitt. Det er dødfødt fordi fotball er subjektivt av natur.

International Football Association Board (IFAB) innførte videodømming i internasjonal toppfotball på bakgrunn av et prosjekt vi ikke får innsyn i analysene til, men som hevder å finne at VAR gjør fotball mer rettferdig fordi 5.9 prosentpoeng flere «avgjørende» dommeravgjørelser blir korrekte. Prosjektet belyser ikke hvordan VAR påvirker fotball utover dette, til tross for at mandatet var å gi et bredest mulig grunnlag for å si noe om hvorvidt VAR forbedrer fotball.

VARs hovedproblem er at dommerfeil som både er «avgjørende» og «åpenbare» skal korrigeres, men det finnes ingen objektiv og eksakt grense verken for hva som er en avgjørende eller åpenbar feil, og hva som ikke er det. Fotball er ikke svart-hvitt, men et spill fullt av gråsoner. VAR motsier seg selv fordi skillet mellom åpenbare og mindre åpenbare feil, ses som uproblematisk når bruken viser det motsatte.

Selv om andelen korrekte dommeravgjørelser eventuelt har økt marginalt med VAR, er fotball neppe blitt mer rettferdig. Det er to grunner til at VAR gjør fotball mer urettferdig. For det første kan videodommerne bare anbefale videogjennomgang. Når dommeren sier ja til videogjennomgang av noen mulige åpenbare feil, og nei til andre, gir det urettferdig dømming. Alle «sjekker» som videodommerne mener indikerer en åpenbar feil burde gå til videogjennomgang.

For det andre representerer VAR en subjektiv gradering av dommerfeil. Fordi VAR kun griper inn på noen dommerfeil og lar andre gå, øker urettferdigheten. Hvis begge lags scoringer er forbundet med dommerfeil, og kun én av situasjonene vurderes som åpenbar nok – selv om forskjellen på situasjonene er marginal – øker urettferdigheten. VARs paradoks gjør det dømt til å mislykkes.

La oss se bort fra dette hovedproblemet. Hvis vi aksepterer at noen dommerfeil plukkes ut til videogjennomgang og andre ikke, dukker det opp minst to sentrale problemer til. Det første problemet oppstår når dommeren skal se situasjonen på skjerm. Her utsettes dommeren for press: Alles øyne er rettet mot dommeren som altså skal vurdere en situasjon som videodommerne mener viser at dommeren tok feil i sin opprinnelige avgjørelse. Dette er nødt til å påvirke den nye avgjørelsen i den retning at dommeren ofte vil helle mot videodommernes mening. Dommeren har jo videodommernes vurdering i bakhodet, og grunnlaget for VAR er jo at fire øyne ser bedre enn to.

Min antagelse når det gjelder hvordan dommeren ved en videogjennomgang påvirkes av videodommernes forutgående vurdering, har støtte i det man i sosialpsykologien kaller konformitet: Hvordan enkeltpersoner påvirkes av grupper når det gjelder å tilpasse holdninger eller adferd. For eksempel viser Solomon Aschs klassiske eksperimenter at enkeltmenneskers avgjørelser ofte påvirkes av flertallets, ved at enkeltpersonen tviler på egen vurderingsevne og dreier avgjørelsen i retning av det flertallet har ment. Det er grunn til å tro at dette har relevans for VAR.

Det andre problemet er at VAR-avgjørelser tas på bakgrunn av sakte film. Forskning viser at sakte film får situasjoner til å se mer alvorlige og voldelige ut fordi dommeren tror den «skyldige» har bedre tid til å vurdere sin handling enn det som er tilfellet. Det dømmes derfor lettere hands, straffespark og rødt kort med VAR. Bruk av sakte film gir ikke riktigere dømming, og forskere konkluderer med at sakte film ikke gir et godt beslutningsgrunnlag. Forskning antyder at sakte film kun har positiv effekt på sammensatte situasjoner som uansett ikke er åpenbare.

Fotballens «alt henger sammen med alt-logikk» gjør at en situasjon glir over i og får konsekvenser for den neste. Det er ikke noe naturlig punkt å sette «grensen» i situasjonsrekken på, slik VAR gjør. Logikken gjør det også problematisk å definere hvilke situasjoner som er «avgjørende». VAR brukes ved mål, straffespark, direkte rødt kort og spillerforveksling. Et feildømt innkast virker ubetydelig og anses ikke som avgjørende av VAR, men kan likevel indirekte avgjøre en kamp.

Fotballens popularitet skyldes delvis at spillet er enkelt å forstå og kan spilles likt overalt. VAR skaper større avstand i rammebetingelsene for topp og bredde, i tillegg til å gjøre fotball vanskeligere å forstå for folk flest.

Forskning antyder at dommeren «hever listen» med VAR. Mange dommerfeil havner dermed i et vakuum: Ikke tas de av dommerne, og ikke er de åpenbare nok og definert som avgjørende slik at de tas av VAR.

VAR fremmedgjør stadionpublikummet og delvis TV-seerne fordi de får lite informasjon. Undersøkelser viser at VAR gjør fans motvillige til å feire mål og at tidsbruken er irriterende. Et klart flertall vil ha et «tidstak» for VAR, og de fleste tror ikke VAR vil få bukt med spillerprotester for dommeravgjørelser.

VAR ødelegger «øyeblikkets magi» ved at fotballens emosjoner settes på vent. Dette er, som påpekt av Arve Hjelseth, ekstra skummelt i en poengfattig idrett som fotball fordi grunnstemningen består i å vente på at noe skal skje, for så å komme med et spontant utbrudd om noe først skjer. Med VAR i bakhodet tas forbehold. Supportere vil ikke bli fortalt når de skal juble.

Mange supportere har fått nok. Foto: Ally Middleton

Det er to forbehold som må tas når det gjelder VARs argument. Det finnes ingen dokumentasjon på at VAR bidrar til å redusere avgjørende dommerfeil eller til økt rettferdighet, utover IFABs tall. Dette er uansett vanskelig å måle fordi man må ta stilling til en rekke tvilstilfeller. Hvorfor trekke bastante konklusjoner på et skjønnsmessig grunnlag?

Dessuten var 93 prosent av avgjørende dommeravgjørelser riktige før VAR, noe IFAB omtaler som en «ekstremt høy» andel. Hvorfor vil IFAB endre på noe de sier fungerer ekstremt godt? Vi kan lure på hvilke motiver VAR-innføringen egentlig hadde. At VAR-pauser enkelte steder brukes til reklame, antyder at kommersielle motiver lå til grunn.

Er det ikke bra at de viktige avgjørelsene blir riktige og at rettferdigheten øker? Det hadde vært bra i og for seg, men det er ingen selvfølge at det førstnevnte fører til det sistnevnte, og effekten er uansett hårfin. Man må ta hensyn til alle VAR-konsekvensene når man tar stilling til VAR. Jeg stiller spørsmålet IFAB ikke gjorde: Til hvilken pris trenger fotball en påstått og ørliten økning (5.9 prosentpoeng) i korrekte dommeravgjørelser?

VAR har flere og mer betydningsfulle minuser enn plusser. Hva er vitsen med VAR når det bryter med elementene i spillet vi har lært å elske? Dommeravgjørelser har alltid vært kontroversielle. Forskjellen med VAR er at avgjørelsene får mer oppmerksomhet og tar lenger tid, uten at rettferdigheten øker (tvert om). Selv offside har man rotet til. Så hvor er fremskrittet?

Noen VAR-kontroverser.

Fotball er en konservativ idrett. Den siste radikale endringen av reglene med betydning for spillet, skjedde i 1925 da offsideregelen ble endret. VAR har endret fotball drastisk på bakgrunn av et tynt kunnskapsgrunnlag. Jeg kan nesten ikke se en VAR-kamp uten kontroverser. Hvorfor skal fotballen bruke tid og ressurser på avgjørelser som uansett er kontroversielle? Folk har fått et ironisk forhold til VAR og frustrasjonen er på grensen til å gå over i resignasjon.

VAR har et umulig utgangspunkt og så mange negative effekter at det skader fotballen heller enn å bedre den. Filosofien er «minimal forstyrrelse – maksimal fordel». Utfallet har vært motsatt: «Maksimal forstyrrelse – minimal fordel».

Skrot VAR.